Broken Heart

11;

Skolen ser ikke lik ut som den gjorde på fredag. Den er annerledes på en måte. Den føler annerledes ut. Det er som om atmosfæren har endret seg helt, den er iallfall ikke slik jeg forlot den før helgen. 

Det har sikkert noe å gjøre med Eleanor å gjøre. Hverdagen forandret seg på et øyeblikk, og det virker til at alt har med henne å gjøre nå.

Noah fletter fingrene sine i mine. Luften jeg ikke visst jeg holdt, forlot leppene mine. Knuten som hadde strammet seg i meg, løsnet litt opp. 

Jeg er takknemlig for effekten Noah har på meg. Bare så lite som å holde meg i hånden kan roe meg ned. Uansett hva han gjør kan roe meg ned. Han har hatt den effekten på meg så lenge jeg kan huske. Selv når vi ikke var sammen. Han har alltid vært der for meg, og det har vel bygget en tillit som er større enn noe.

Det er en av mange grunner til hvorfor jeg elsker han. Han forstår meg bedre enn noen andre. Til og med meg selv tidvis.

Jeg elsker han. Han elsker meg. Og Vi elsker hverandre med enn noe annet. Vi stoler på hverandre. Uansett hva så har vi alltid hverandres rygg. Det perfekte forholdet. Det er kun små ting som skal til for å gjøre det perfekt, men det er så viktig. Kjærlighet er grunnlaget. Noah og jeg har mer enn nok av det.

Vi svinger inn i vårt faste klasserom. Eleanor's klasserom. 

I det vi passerer dørterskelen begynner hendene å bli klamme. Hjertet banker i brystete mitt, nesten som det forsøker å komme ut. Hvorfor er jeg så nervøs? Det er bare en helt vanlig dag. Det er mandag, ingenting å være nervøs for. Et dypt åndedrag fyller lungene mine. 

Noah plasserer et kjapt kyss på kinnet mitt, før jeg legger merke til fraværet av hånden hans rundt min. Han forlater med og går for å sette seg på sin utdelte plass. Tvers over rommet. Lengst unna meg. Og sammen med Thea.

Hun vinker ivrig til meg, men vi vet begge at det kun er for fasaden. Alt hun gjør er med et motiv, et motiv for å få Noah. Det knyter seg i magen av tanken. Hun er utspekulert, men jeg stole på han. Noah har aldri gjort noe som har fått meg til å tvile på intensjonene hans. Dessuten ville han aldri gjort det, kanskje ikke for min del, men dersom han hadde avsluttet forholdet på feil måte så ville han mest sannsynlig ha følt seg verre enn meg.

Knuten i magen strammer seg til. Jeg føler meg blottlagt uten Noah, som min andre halvdel mangler. Men jeg klarer det. Jeg er selvstendig, og klarer å håndtere mine egne følelser. 

Benene mine fører meg til plassen min bakerst i rommet. Sekken min sklir ned fra skuldrene mine og henger den fra meg på siden av pulten, før jeg sklir ned i setet mitt. Sander gir meg et lite nikk som hilsen. For selvsagt er ord for meget. 

Jeg gir et lite stumt "hei" tilbake, for jeg klarer ikke finne ordene mine. Det er som om halsen min har tørket ut, fra tiden det gikk fra jeg entret klasserommet til jeg fikk satt meg ned bak pulten min. 

Øynene mine slår opp i panikk. Det føles ut som om halsen min snevrer seg sammen, og stopper all luft fra å passere. Hjertet dunker så hardt at jeg kan kjenne det i ørene. De svette håndflatene mine tørker jeg av meg på buksa for at ingen skal legge merke til det. Det føles ut som om rommet blir mindre. Hva er det som skjer. 

Blikket mitt løper febrilsk overalt, før jeg møter øynene til Noah. Han former ordene "det går fint, pust" med leppene. Hodet mitt nikker i forståelse. Men det hjelper ikke, det føles ikke ut som om jeg får puste. Jeg får ikke nok oksygen! Dragene er korte og forhastede. Lungene giver etter alt den får tak i. Men det er ikke nok. Det verker. 

En fast hånd plasseres på skulderen min. Oppmerksomheten min vendes mot Sander. Et bekymret uttrykk er malt over ansiktet hans. Han åpner munnen for å si noe, men ordene forlater aldri leppene hans. 

"God morgen klasse!" Oppmerksomheten min rettes mot Eleanor i det hun spaserer inn bak pulten hennes. Ringen hennes glitrer i lyset. Det går ikke. 

Blikket hennes brenner inn i meg, men jeg klarer ikke få meg til å møte blikket hennes. Eller noen for den sags skyld. Jeg fokuserer på å få kontroll på pusten min. Et drag inn, et drag ut. Pust dypt, og med magen. 

"Alma?" Jeg kan skimte skoene hennes foran pulten min. Pusten hennes i nakken får sinnet til å koke. Normalt pleier jeg ikke å bli sint av små ting som dette, men siden i går har jeg vært følelsesmessig ustabil. Følelsene mine tar nye retninger for hvert sekund. Av og til vet jeg ikke engang hva jeg føler. Alt er bare skriker.

Jeg tvinger blikket mitt opp på henne. Ansiktet hennes fylt med den samme bekymringen jeg så på Sander for noen sekunder siden. Som hun ikke forstår hva som skjer, men hun mest av alt burde vite. 

Jeg ble introdusert for henne som kjæresten til pappa for første gang i går! Deretter introdusert for henne som forloveden til pappa. Hva forventer hun av meg? At jeg skal smile og late som at alt er bra? Gratulere henne med forlovelsen med et smil om munnen. Hun vet like godt som meg at dette er litt mer omfattende.

Blikkene våres er låst i hverandre. Jeg får ikke ut et ord. Det virker ikke til at hun vet helt hva hun skal si, hva hun kan si. Klasserommet er helt stille. Så stille at man kunne hørt en knappenål falle. Det er aldri så stille. Ikke med disse menneskene. Det er nervepirrende.

"Hvem er den heldige?"