Broken Heart

8;

Tårene strømmer nedover kinnene mine.

Hvordan kunne han gjøre noe sånt? Hvordan kunne jeg gjøre noe sånt? Spesielt mot pappa. Pappa har vært alt jeg har hatt de siste årene. Og han elsker henne! Det er ganske tydelig. Selvfølgelig er det tydelig! Han fridde til henne. Han fridde faen meg til henne! Jeg vet ikke om noe som kan gjøre det mer tydelig enn det.

Og jeg, som den jævlige datteren jeg er, roper nei og stormer ut. Han kommer aldri til å tilgi meg for dette. Hvordan kan noen tilgi noen for dette? Han hater meg sikkert. Min egen far hater meg.

Du har virkelig klart det denne gangen Alma..

Jeg må si unnskyld på måten jeg reagerte. Mamma ville vært skuffet over meg. Skuffet fordi jeg ikke har gitt henne en sjanse. Skuffet fordi jeg ble overveldet av mine egne egoistiske motiver. Skuffet fordi jeg ikke handlet ærlig. 

Om hun hadde vært her, hadde hun bedt meg om å gå rett inn igjen å sagt unnskyld til han og uttrykke følelsene mine. Kunne det ikke bare vært så enkelt? Så enkelt som om hun var her, og kunne fortelle meg hva å gjøre. Kjefte på meg når jeg gjør noe galt. Heie på meg når jeg gjør noe riktig. Det hadde vært så godt å ha henne her nå. Om hun bare hadde vært her.

Tårene størkner på kinnene mine. Øynene tørre fra alle tårene. Jeg tar et dypt åndedrag for å samle meg igjen. Jeg er et rot, men jeg kan i det minste gjøre noe for å ordne opp i dette. Hvordan kan jeg egentlig gjøre opp for dette? Kommer jeg noen gang til å klare å gjøre opp igjen for det?

Mest sannsynlig har jeg ødelagt det lille som var igjen av familien vår. Og det som sannsynligvis kom til å bli den nye utvidede familien vår. Hvorfor må jeg ødlegge alt? Jeg har håpet på at pappa kom til å møte noen, og når han først gjør det ødelegger jeg alt.

Okei, pust med magen og kom deg inn igjen. 

Alt blir bare mer ødelagt om jeg her ute. Ingenting fikser seg av seg selv. Konsekvensene må konfronteres uansett, så jeg kan like godt gjøre det med en gang, og ikke dra ut tiden. Om jeg ikke går inn igjen nå så kommer jeg uansett til å overtenke hele situasjonen, som ikke kommer meg til gode. 

Men hvis jeg går inn hva skal jeg si? Unnskyld? Unnskyld går ikke. Jeg må ha noe mer, unnskyld er ikke nok. Det er for tynt.

Unnskyld for at jeg ødela forlovelsen?
Ingen kommer til å tro på det. De kommer ikke til å tro på at jeg mener det - noe jeg faktisk ikke gjør. At de gifter seg er det siste jeg vil, det er ikke naturlig. 

Hvilke kvalifikasjoner har Eleanor til å bli min stemor. Hun er jo nærmere min alder enn hun er pappa sin! Det bare er ikke ment for å være sånn. Det er meningen at mamma fortsatt skal være her, det skulle ikke ha vært behov for at noen skulle erstatte henne. 

Jeg vil bare ha mammaen min.  

"Hei." Den myke stemmen er ikke vanskelig å kjenne igjen selv om jeg ikke kan se personen i mørket.

-

-

-

Unnskyld for dårlig del, men den måtte komme den og.
Jaja, dere overlever.

Kisses