Broken Heart

12;

Et spakt "Hva?" forlater leppene hennes. Både hun og jeg retter oppmerksomheten vår mot der lyden kom fra, Matias. Han har vendt seg på stolen, rettet mot oss, mer spesifikt Eleanor. 

"Hvem er den heldige?" Gjentar han og gestikulerer til ringen hennes. Hånden hennes dekker for til ringen. Hun møter blikket mitt igjen, og åpner munnen, men det kommer ingen lyd. Hun bare står der uten å ha noe å si. Ingen andre sier noe igjen.

Oppmerksomheten hennes vendes mot resten av klassen igjen. Det er tydelig at alle  har stoppet opp med det de drev med og oppmerksomheten er rettet mot henne, og den skjulte ringen hennes. Og det de ikke vet er pappa. 

Er det nå hun kommer til å fortelle sannheten. At hun er sammen med faren min? Eller kommer hun til å lyve? Om hun lyver, er det for henne eller meg?

Dersom hun forteller sannheten vet jeg ikke hvordan klassen kommer til å reagere. Kommer de i det heletatt til å reagere på de? Kommer dette til å bli alt alle snakker om fremover? Kommer de til å snakke om det bak ryggen min? Jeg har en dårlig magefølelse på dette, uansett hva reaksjonene kommer til å bli, så tror jeg det ikke kommer til å gå i min favør. Det kommer garantert til å bli en stor ting. 

Dersom hun forteller hun sannheten, så vil alt bli ekte. Frem til nå så har ingen visst om det. Det har blitt holdt hemmelig for meg og for alle andre, men med en gang det blir gjort offisielt er det virkelig. Det er ingenting jeg får gjort. 

Tårene presser på innsiden av øyelokkene mine på tanken om at det skal bli mer ekte. Det har jo omtrent blitt en rutine for meg å felle noen tårer etter disse to dagene. Alt det trygge og gode jeg ar kjent til har bare blitt snudd på hodet, og ingenting er som det skal lenger. 

Hun kremter ukomfortabelt. Kommer hun til å fortelle sannheten? Eller kommer hun til å lyve? "Ehm..-" Hun kaster et kjapt blikk ned på meg. Det er noe i øynene jeg ikke klarer tyde helt. Hun river blikket av meg og ser utover klasserommet igjen. "Han heter Øyvind." Hun biter seg svakt i leppa. 

En svak summelyd utbryter i klasserommet. Jeg legger merke til at mange flytter oppmerksomheten fra henne til meg, og jeg skjønner at mange har forstått hva det ligger i det.

"Selvik?" er det noen som spør. 

Hjertet mitt hamrer i brystet. Det vil ut. Det vil like lite som meg være i denne situasjonen. Jeg skulle bare ønske de siste dagene aldri skjedde. Alt jeg ønsker er at ting var som det var, før alt ble snudd opp ned. 

Øynene våre låses i hverandre igjen. Hun ser beklagende på meg, før hun nikker. Hjertet mitt stiger til halsen. 

Klasserommet stilner. Det eneste jeg klarer å høre er det dunkende hjertet mitt. Hører de det også? 

Jeg har det ikke i meg å se opp og møte blikkene deres, men jeg vet de er på meg. Jeg kan føle det, de brennende blikkene. Spørsmålene bobler sikkert på innsiden av dem, på samme måte som det har gjort meg siden jeg ble involvert i alt dette. Alt er bare spørsmål, ingenting er sikkert.

Det skal bare en til for å lydnivået stiger, og stillheten som nettopp lå over klasserommet er byttet ut med høylytt snakking. Blikkene fortsatt brennende på huden min. Det er overveldende. Jeg kan bare høre dunkingen i ørene, og alt er bare utrolig overveldende i dette øyeblikket.

Det er ydmykende. Skammen har slått rot dypt inne i meg. Kinnene mine føles ut som skal brenne opp. Om jeg bare kunne forsvunnet fra dette øyeblikket. Men samtidig er jeg rasende. Sinnet bobler i hver eneste kroppsdel, og føles overveldende. Øynene mine lyner sikker i dette sekundet. Det er som om all kontroll fordufter. 

Sinnet bobler i årene. Hjertet pumper hardt i brystet. Hodet verker. Tårene svir nedover kinnene mine. Alt er så ukjent. Det er som om alle følelsene blandes sammen, og blir bare et stort kaos. 

Jeg er et vrak.

Når den høylytte snakkingen sakte demper seg til hvisking blir pusten mer ujevn. Øynene mine føles tunge. Det kjennes ut som om all energien i kroppen min blir sugd ut av meg. Alt jeg vil er å lukke øynene mine. Bare i et lite sekund.

"Alma!"

-

-

-