Broken Heart

9;

Eleanor kremter da jeg ikke svarer henne og setter seg stumt ned ved siden av meg.

Hvorfor er hun her? Hun burde skjønt nå at jeg ikke ønsker å ha noe med henne å gjøre. Hvordan kan hun ikke skjønne det? Men her sitter hun sammen med meg. Alene, i mørket.

Hun snur seg mot meg. Blikket hennes låser seg på meg. Jeg snur ryggen til henne, og snøfter. "Hvordan går det?" Spør hun. Hånden hennes legges trøstende på skulderen min. I et like sekund ser jeg ikke annet enn svart, men det forsvinner like fort som det kom.

Tror hun en hånd på skulderen, og par trøstende ord skal fikse dette. Jeg tror ikke det. Noah kan ikke engang fikse dette. Noah fikser alt, men jeg tviler på at han kan fikse dette. Men hva er det egentlig å fikse? Alt er bare falt fra hverandre, der er ingenting igjen å fikse. 

Det er ikke en ordentlig grunn jeg er sur for. Pappa er forelsket læreren min, og første gang jeg møtte henne som kjæresten til pappa frir han. Hva er det å være sur for? Ikke noe av dette har noe med meg å gjøre. I et kjærestepar er det bare to stykker, ikke tre. Jeg har ingenting med dette å gjøre. Ennå reagerer jeg som jeg gjør.

Jeg er nok mer såret enn jeg er sint. Det at pappa faktisk går videre er nok det som sårer mest. Aldri hadde jeg trodd en dame pappa sikkert møtte på tinder skulle bli hans neste kone. Aldri hadde jeg trodd han i det heletatt kom til å få en neste kone. Jeg trodde det bare kom til å bli en flørt, noe som fikk han til å føle seg bra. Ikke noe seriøst, sånn som dette. Han fridde til henne. Han vil være med henne resten av livet.

Jeg snur meg mot henne og borrer blikket mitt inn i henne. "Ser det ut som-" Jeg skimter noe glitrende på hånden hennes. En kulde kryper nedover ryggraden min. 

Før jeg rekker å skimte det ordentlig trekker hu til seg hånden. All luft jeg hadde blir slått ut av meg. Kan hun? Nei, hun kan ikke. Hun kan ikke ha sagt ja etter alt som har skjedd i kveld. Alt jeg har gjort. Sa hun virkelig ja? Hvorfor?

Pulsen min øker og hjertet mitt løper løpsk. Jeg mister kontroll. Kroppen min er ikke min. Hjertet mitt hamrer en melodi som ikke er min egen, en jeg ikke klarer å holde tritt med. Hele kroppen dundrer overveldende. 

I det ene øyeblikket er alt perfekt. Alt er sånn det skal være med meg. Alt er sånn det skall være med Noah, oss. Alt er sånn det skal være med pappa. Det neste øyeblikket er alt ødelagt. Alt bare glipper mellom fingrene på meg. 

Alt var bra før Eleanor kom inn i bildet. 

Jeg savner mamma. Ingenting av dette ville skjedd om hun var her. Om hun var her ville alt vært perfekt. Men om hun var her kunne det vært en sjanse for at jeg ikke var sammen med Noah. Det kunne vært en sjanse for at jeg hadde sett han gå gjennom gangene med en annen jente. En mer perfekt jente, uten bagasje, ikke meg.

Kanskje hun hadde vært bedre for han en det jeg noen gang kan være? Noah fortjener ikke alt dette. Han fortjener kun det beste. Kan jeg gi han det? 

Jeg vet ikke, men jeg må prøve, jeg elsker han. Det er kanskje egoistisk, men det hadde knust meg om jeg ikke hadde hatt Noah. Han er helt fantastisk. Hver gang han er i nærheten våkner sommerfuglene i magen. Smilet vokser til ørene, og humøret endres til det beste. 

Er det sånn pappa føler det med Eleanor? Føles det som om han blir forelsket i henne på nytt hver dag? Føles det ut som en drøm? Har han de samme følelsene for henne som jeg har for Noah? For selv jeg kan ikke stå i veien for det. 

"Elsker du han?

-

-

-

Kisses