Broken Heart

15;

"Kan vi ikke se på noe annet?" Spør jeg og legger armene mine rundt Noah. Hodet mitt ligger hvilt på brystet hans. Hendene hans styrker opp og ned ryggen min. "Hva med gossip girl?" Leppene mine krummes opp i et smil og jeg ser opp på han.

Han sukker litt irritert. "Igjen? Vi ser på det hver gang. Kan ikke jeg velge noe for engangs skyld?" Spør han og tar kontrollen ut av hånden min før jeg rekker å svare han. 

Han blar gjennom alle filmene før han stopper opp på en Ironman film. Nå begynner jeg å skjønner hvorfor jeg velger hver gang. Han velger alltid superhelt filmer, og det er ikke noe som faller helt innunder min smak. Gossip girl er i det minste noe han liker til tross for at han ikke vil innrømme det. 

Når han legger merke til det misfornøyde draget på ansiktet mitt så blar han videre. Vi rekker ikke lande på noen film før vi hører døren nede bli åpnet. Kroppen til Noah stivner under meg. "Det er sikkert bare Eleanor." sukker jeg irritert. 

Hele kvelden har jeg håpet på at hun ikke kom til å dukke opp, men det var vel for mye å håpe på.

"Alma?" Det banker på døren min. Døren åpnes sakte og hun titter inn. Jeg himler med øynene i i det blikket hennes lander på meg. Døren åpnes helt og hun treer inn i rommet. "Hei Noah, jeg visste ikke at du skulle være her." Smiler hun. Noah vinker svakt tilbake til henne. 

Sengen synker ned der hun setter seg. Det føles unaturlig. "Hvordan går det med det Alma? Er det noe du trenger?" Hun strekker seg etter hånden min. Instinktivt trekker jeg den unna, og hun stopper opp. Usikkerhet fyller henne med engang. Blikket hennes flakker litt før hun retter seg opp i ryggen igjen. 

Jeg vender blikket mitt vekk fra henne. Et snøft forlater leppene mine. Som om hun faktisk bryr seg om hvordan jeg faktisk har det. Hadde hun brydd seg om hvordan jeg har det, hadde hun aldri møtt opp her. "Vel du ser at jeg er i live, så du kan gå nå." Jeg vender ryggen til henne.

Et sukk forlater leppene til Noah. Eleanor og Noah forveksler noen ord, men stemmene deres er dempet slik at jeg ikke får med meg hva de sier. Som gutten jeg forelsket meg i så prøver han sikkert å oppmuntre henne, for det er ikke noe han hater mer enn at folk er ukomfortable. Men jeg skulle ønske at det ikke føltes ut som om han tok deres side. At han kan forstå hvor jeg kommer fra. .

Jeg kan høre noen skritt og en dør som lukkes. 

"Hva sa du til hun?" Spør jeg og ser opp på han. De blå øynene han faller ned på ansiktet mitt. Ikke øynene mine. Han pleier alltid å se meg i øynene. Hånden hans glir gjennom lokkene mine. Pusten hans er jevn med min. Han unngår å fortelle meg noe. "Hva sa du til hun." Sier jeg bestemt og trekker meg unna han.

Han sukker. "Jeg sa bare at hun må gi deg tid. At du kan være litt vanskelig i tider, men at du ikke mener vondt." Han legger hånden sin kjærlig på armen min, men jeg trekker meg unna med en gang. 

Det eneste jeg klarer å få ut er et spakt "åh". Jeg er vanskelig. 

Han forstår virkelig ikke. Tror han jeg gjør dette bare for å være vanskelig. Fordi jeg vil. Tror han virkelig at det er en slik person jeg er. Jeg forstår at jeg ikke gjør situasjonen noe bedre, men situasjonen var aldri noe bra i utgangspunktet. Uansett hva som hadde skjedd, eller ikke skjedd, så hadde den aldri blitt optimal!

"Alma, du vet at det ikke er det jeg mener, men," det virker ikke til at han vet hvordan han skal ordlegge seg. "du er veldig bestemt, og det kan du ikke si noe imot." 

Ja jeg er bestemt, men hva er så galt med det? Jeg vet hva jeg vil og ikke. "Du bare skjønner ikke-" Tårene prikker bak øyelokkene mine. Jeg orker ikke mer tårer, men det er forbi min kontroll nå. Alt jeg gjør er å gråte for tiden. "Hvor vanskelig det er." Den første tåren renner over og triller nedover kinnet mitt.

Han er kjapp med å tørke den vekk og legge hånden ømt på siden av ansiktet mitt.

"Det er ikke riktig at det er dem. Hun tar bare så mye plass." Ordene mine gir ikke mening. Alt gir mening i hodet mitt, men når jeg forsøker å formulere det mister det all mening. Det bare høres så dumt ut.

Enda en tåre triller nedover kinnet mitt, men denne gangen tørker han den ikke bort. "Jeg har full forståelse for at situasjonen er.. annerledes?" Han virker usikker på ordvalget ditt. "Men du må også vise litt sympati for at dette er ikke noe ideell situasjon for dem heller." 

Det er så irriterende at han til en hver gang skal være så fornuftig. Akkurat nå trenger jeg bare at han klemmer meg og sier at han skjønner. Skjønner at det er vanskelig, og skjønner at det føles ut som om jeg mister mamma enda en gang. Men han skjønner ikke, og det vil han aldri.

Han har aldri mistet noen. Og jeg håper det blir værende sånn så lenge som mulig, men jeg skulle bare ønske han kunne forstå. Jeg bare føler meg så alene i dette.

"Prøv å ikke være så hard på dem. De ønsker deg kun ditt beste selv om du kanskje ikke ser det enda." 

-

-

-