Broken Heart

13;

Hodet mitt verker. Et stønn unnslipper leppene mine.

"Alma?" Hjertet mitt hopper over et slag i det jeg hører den kjente stemmen. Den fantastiske stemmen. "Er du våken?" Hånden som ligger trygt rundt min stammes. Han er helt klart nervøs. Kanskje redd? Det er ikke sånn at det har skjedd noe heller.

Jeg tvinger øynene mine opp. De sjø-blå øynene er det første som møter meg. Noe lyser opp i dem når jeg møter blikket hans. Han kaster armene rundt meg. Han puster lettet ut, og stryker hånden over håret mitt. 

Kroppen min får endelig puste.

Han løsner grepet rundt meg, og møter blikket mitt igjen. Øynene vandrer over hele meg. Brynene trekt sammen. Han er helt tydelig nervøs, men han er alltid bekymret på mine vegne. 

Jeg innser at rommet vi befinner oss ikke er noe jeg kjenner til fra før av. Nesten hele rommet hvitmalt. "Hvor er jeg?"

"Helsesøster." Jeg myser mot han. Når jeg kjenner etter, så verker kroppen min litt. "Du besvimte i timen. Sander støttet deg opp før du gikk i bakken." Leppene hans trekker seg opp i et smil. Han planter et kyss på pannen min.

Sommerfuglene i magen våkner med engang. Smerten jeg følte i hodet forsvinner med engang. Han kan virkelig kurere hva som helst.

Han hinter til at jeg skal trekke meg lenger inn på den lille benken jeg ligger på. Jeg presser kroppen min så nærme veggen jeg kommer for å få plass til han. Noah strekker ute de lange kroppen utover benken og trekker seg nærmere meg som vi begge får plass. Limt inntil hverandre. Armene hans beskyttende rundt kroppen min. Hendene hans leker med lokkene mine. Hodet mitt hviler på brystet hans. 

Om ting bare kunne blir værende slik - alt er helt sånn det skal være. Ikke noe pappa. Ikke noe Eleanor. Ikke noe forlovelse. Bare meg og Jasper. Akkurat som det var.

"Du skremte meg." innrømmer han. 

Jeg kan ikke forestille meg alt Noah må ha følt på. Dersom jeg hadde vært i hans situasjon, hadde jeg vært fra meg av bekymring. Han er min trygghet. Mitt hjerte. Om noe hadde skjedd han hadde det knust meg. Han får meg ene og alene gjennom dagene. Han lyser opp selv de mørkeste dager. 

"Jeg beklager." er det eneste jeg får ut. Det verker inni meg av at jeg satte han i denne situasjonen. Han fortjener det ikke, men alt er bare så overveldende. 

Han tvinger meg til å se på han, og plasserer et ømt kyss på leppene mine. Han trenger ikke utveksle noen ord for at jeg skal forstå hva det betyr.

"Jeg ser dere har tatt dere til rette." Den skranglete stemmen fyller rommet. Noah trekker seg fort unna meg. Hjertet synker i brystet når varmen forlater siden min, og han steller seg på enden av benken. 

Jeg skulle ønske han var nærmere, men han ønsker ikke være i veien. Jeg beundrer han for det, men jeg skulle ønske han kunne være egoistisk når det gjelder meg. Selv om han kun står med føttene mine lengter jeg etter han. Kanskje det er jeg som er egoistisk. 

Helsesøsteren kaster et kjapt blikk på han, før hun vender oppmerksomheten tilbake til meg. "Er det slik at du ønsker å ha Noah her?" Jeg rekker ikke tenke over spørsmålet før kroppen min tar avgjørelsen og nikker. 

Hun responderer med et nikk og beveger seg nærmere meg. Hånden hennes legges forsiktig over pannen min. "Hvordan føler du deg Violet?" Hun noterer noe ned på et ark. Hun ser opp på meg og møter blikket mitt. Brillene som sitter skjevt på nesen retter hun på.

"Bra. Jeg har litt vondt i hodet, men det går over etterhvert." Jeg trekker på skuldrene og ser mot Noah som smiler mot meg, men bekymringen skinner gjennom. Han er for bekymret for sitt eget beste. 

Hun nikker svakt mens hun noterer ned enda mer på arket hun har festet på brettet. "Vet du om noe som kan ha forårsaket at du besvimte?" Spør hun.

Jeg rister svakt på hodet og ser ned i bakken. Fingrene mine fikler svakt med genserkanten, en hane jeg har bært med meg helt siden jeg var liten. 

"Har du vært stresset i det siste?" Spør hun.

Jeg nikker svakt på hodet. Stress er det eneste jeg har følt i det siste. 

"Utfri hva Eleanor fortalte så kan det tyde på at du hadde et panikkanfall, og det gir mening dersom du føler på mye stress." Hun stopper opp og ser på meg som om hun forventer en respons. "Dermed er det viktig at du anerkjenner dette stresset og lærer å håndtere det. Dette vil kanskje være kroppen din sin måte å fortelle deg at den trenger en pause."

-

-

-