Broken Heart

6;

Mrs.Thompson ser spørrende på meg. Det samme gjør pappa. Og Jasper.

Hvorfor sa jeg det. Av alt jeg kunne si var det akkurat det. Se positivt på det, hun ser hvertfall ikke på meg som en stripper uten former og fremtid. Nå ser hun på meg som en idiot. Som om det er så mye bedre.. Ugh.

Pappa kremter litt ukomfortabelt. Armen hans faller ned på korsryggen hennes. Jeg kan ikke la være å legge merke til hvordan smilet hennes vokser øyeblikkelig. "Skal vi gå inn å spise? Maten kommer til å bli kald." Spør han og ser rundt på alle. Alle gir fra seg et kort nikk.

Pappa fører Mrs.Thompson inn på kjøkkenet og setter seg ned ved det pyntede bordet. Han la virkelig inn en innsats for henne. Bordet har aldri vært så pyntet. Ikke engang på julaften eller nyttårsaften som er pappas favorittdager i året.

Og maten. Han har tenkt på alt. Det er tre forskjellige salater, masse forskjellig slag av kjøtt, fem forskjellig sauser og masse annet. Hvordan fikk han i det hele tatt tid til dette? Han har sikkert bestilt halvparten. Det eneste han har laget er sikkert den overkokte pastaen, som den elendige kokken han er.

Han har sikkert ikke lagd noe av dette. Hadde pappa lagd noe hadde han slengt en pizza inn i ovnen, servert det og kalt det gorme middag.

"Da er det bare å begynne." Kremter han ukomfortabelt. Han gestikulerer til at Mrs.Thompson skal begynne å forsyne seg av maten.

Hun nøler litt før hun begynner å ta på mat på tallerkenen. Hun skiller all maten fra hverandre. Ingenting ligger inntil hverandre. Er det en greie hun har? For det irriterer meg at hun har sausen på siden av potetene og ikke på potetene. Sausen skal helt klart være på potetene. Ikke ved siden av. Alle vet det. Det er en uskreven regel.

Om Mrs.Thompson plutselig finner ut at hun skal flytte inn sammen med oss, så kan hun faktisk ikke ta på sausen ved siden av potetene. Da må hun begynne å ta på sausen på potetene, for den skal helt klart være der. Ikke ved siden av. Oppå.

Hvorfor plager dette meg egentlig? Ting som dette er ikke skapt for å plage folk. Vanligvis ville jeg ikke brydd meg om det, men nå er det helt annerledes. Jeg kan kjenne sinnet boble i årene mine. Det skal ikke gjøre det på grunn av et par poteter og litt saus.

"Violet?" Jeg ser opp på pappa. Han ser spørrende på meg.

Han skjønner like lite av hva som skjer som meg. Er de siste 20 minuttene ekte, eller er dette bare et fælt mareritt? Kommer jeg til å våkne snart? Det må jo ta slutt en gang. Den kan jo ikke vare for evig.

Hvorfor slutter det ikke? Det må slutte. Jeg vil våkne nå. Våkne i den deilige senga, pakket inn i dyna. Sukke lettet fordi det er over.

Pappa kremter igjen. Han bryter meg ut av tankene. "Ehm. Jeg får bare gjøre dette nå. Det finnes ikke en bedre tid, og jeg vil ikke vente lenger." Pappa trekker unna stolen, og setter seg ned på kne.

Nei! Nei! Nei! Ikke gjør det. Du kan ikke! Du kan ikke gjøre dette mot meg.

"Eleanor Thompson, vil du gifte deg med meg?"

-

-

-

Dan dan da!!!
Noen tanker dere vil dele?

Har ikke noe å si, så jeg skal la dere være nå.
Kisses