Tatt av gutta

12

Hei lesere! Her er en extra langt del bare for dere!!
Enjoyyyyyyy <3

———————————

For øyeblikket ligger jeg på sofaen deres og slapper av mens de vasker her inne.
Sier ikke noe imot det nei:)

Ethan vasker her i stua, for de mente at en måtte være her og se etter meg... teitinger.

Selvom jeg virkelig ikke har lyst til å vaske, er det sykt kjedelig å bare ligge på sofaen deres og stirre i taket.

«Hvor lenge skal jeg være her?», braser det ut av meg.
«Så lenge som det går an», sier han uten å vende oppmerksomheten sin bort på meg.
Kroppen stivner. Så lenge som det går an? Jeg sier ikke mer.
«Slapp av, vi skal gjøre det så koselig for deg her», sier han med en latter som sier meg at han morer seg.

Jeg ser på han med et blikk som kunne ha drept han. Han vender hodet sitt mot meg og viser det kjepphøye glise.
Øynene mine himler opp mot taket og jeg legger meg komfortabelt ned på sofaen igjen.

Skritt nærmer stua. Jeg gløtter opp og ser at Oskar kommer inn. Han ser ett sekund på meg før han vender oppmerksomheten bort på Ethan.
«Vi er for det meste ferdige inne, så nå går vi ut og vasker vinduene», sier han.

Ut? Som i ut ut? Ut som i frihet? Dette skal jeg være med på.
Jeg spretter opp av sofaen. Både Ethan og Oskar spenner musklene når jeg plutselig står oppreist.
«Jeg hjelper til», sier jeg og går mot Oskar som er på vei ut.

Ethan fikk plutselig litt fart på seg og klarer å stelle seg rett foran meg sånn at han sperrer veien for meg.
«Eh nei, det skal du ikke. Du skal hvile deg», sier han, og i et knips har han snudd meg og fører meg bort til sofaen igjen.

«Jammen jeg vil hjelpe til. Selvom dere kidnappet meg, så har dere passet på meg og min helse, så det er det minste jeg kan gjøre», løy jeg.
«Hah, jasså, siden når ble du så vennlig ovenfor oss'a?», sier Ethan og dytter meg ned på sofaen.
«Å kom igjen da! Dere kunne ha trengt litt hjelp fra ei jente! Det hadde ikke skadet!», sier jeg desperat og lager de søteste dådyr øynene jeg kan.
«Det kan skade, du kan plutselig finne på å rømme», sier han og krysser armene.

Søren. Det var så synlig ja.

«Men det skal jeg ikke!», prøver jeg meg.
«Kan ikke helt stole på deg der», sier han.
Åååååhh!

«Men hvis det er noen som står og holder et øyet med henne og passer ordentlig godt på henne kan hun få lov da. Det hadde vært greit med litt hjelp», sier Oskar til Ethan.

Åh! De kan ikke passe på meg! Hvordan skal jeg klare å rømme da?

«Eh ja», sier jeg for å ikke vekke mistanke om at jeg bare vil hjelpe til for å stikke av.

«Ehm greit, men da holder du øyet med henne», sier Ethan.
«Jeg tror vi hvertfall skal være to», sier Oskar og blunker til meg. Dust.
Jeg trenger ikke to «barnevakter». Det er dobbelt så vanskelig å stikke av fra to veltrente gutter enn én.

«Flott, da hjelper jeg til», sier jeg og spretter opp fra sofaen litt gira for dette kan være min store sjanse for å kommer meg bort fra disse gutta. For godt.

«Mhm, greit da hjelper jeg deg Oskar med å passe på den lille prinsessa her», sier Ethan og steller seg bak meg og legger henda sine på skuldra mine mens han humrer.

Jeg hater når de kaller meg prinsesse. Jeg vet han sa det bare fordi jeg hater det. Dust.
Jeg himler med øynene og beveger på meg sånn at han skal ta ned henda fra skuldrene mine.