19

461 37 29
                                    

Del 19!!
Enjoyyyyy!
Og btw så tok dette lang tid å skrive så jeg håper at du vil sette pris på det og kanskje trykke på stjerna? 😁

—————————————

Jeg lukker øynene mine, og åpner dem.
Nei, han er fortsatt der.
Jeg ser bort, og tilbake på han.
Men han er der fortsatt.

«Hva? Men hvordan?», kommer det ut av meg, nesten utydelig.

Jeg hallisunerer ikke.
Ethan står der.
Han står faktisk der. Lent inn mot skapene. Med arma i kryss. Og ser på meg med et forferdelig smil.
Et selvsikkert smil. Et smil som sier meg at han vet at de har meg nå. At han vet at jeg ikke kan komme meg unna dem.

Men hvordan?
Danny sa at de ble arrestert av politiet. At de sitter bak lås og slå.
Kanskje de rømte? Men da hadde politiet kontaktet oss. De måtte ha kontaktet oss.
Telefonen min har ikke ringt, og jeg har ikke hørt at jeg har fått noen meldinger heller og jeg vet at jeg har på lyd.

«Næmmen, for en tilfeldighet at du skulle være her da», sier Ethan etter å ha sett på meg i en lang nok stund.
Jeg ser opp på han med et drepende blikk som forhåpentligvis skjuler frykten som har tatt over kroppen min nok en gang.

Før jeg svarer noe som helst roper jeg:
«HJELP! NOEN VÆR SÅ SNILL, DET ER-...», av full hals sånn at stemmen sprekker opp, men rekker ikke å rope mer før jeg blir dratt tilbake av en varm hånd som går over munnen min, og holder meg nede sånn at jeg ligger nesten i fanget hans.

«De kan ikke høre deg, og hvis de kan går det utover dem og deg», hvisker han som holder meg mykt inn i øret mitt.
Jeg vet hvem det er. Den stemmen er skremmende lett å kjenne igjen.
Oskar.

Ethan setter seg ned på huk rett foran meg.
«Jeg ville ikke ha ropt om hjelp nå hvis jeg var deg. Du rømte når du lovte at du ikke skulle, og det verste er at vi trodde på deg, så hvis du roper på hjelp går det utover hjelpen og deg», sier han og prikker meg på nesa når han sier «deg».

Brystet mitt går opp og ned. Jeg er i sjokk. Jeg skjønner ikke hvordan de kan være her nå, det er jo helt ulogisk. Det eneste jeg vet er at de vet hvilken skole jeg går på og hvor jeg bor osv -fordi de er noen freaks som stalker meg-, så det med at de fant meg er ikke så vanskelig å forstå.
Men de var jo arrestert!?!? Huhhhhh.

Oskar fjerner hånden sin fra munnen min etter den klare trusselen fra Ethan.
Han reiser seg og drar meg med han opp.
«Hvordan kan dere være her nå?», sier jeg med uheldigvis en usikkerhet og skjelven stemme.
«Neei si det, vi kan jo ikke la favoritt jenta vår bare forlate oss sånn, hvertfall ikke etter at hun lovte å ikke gjøre det», svarer Ethan med en leken, men fortsatt seriøs stemme.
-de bryr seg tydeligvis veldig mye om løfter disse gutta-.

Det går kaldt nedover ryggen på meg.
Tårene presser på selvom jeg for harde livet prøver å holde dem unna.

Oskar holder armene mine bak på ryggen og høyrehånda mi toucher no hardt som er i høyre baklomme.
Holy shit! Det er telefonen min. At jeg ikke har tenkt på det tidligere! Jeg kan skaffe hjelp.

Hånda mi sklir sakte opp telefonen fra baklomma. Forhåpentligvis dekker ryggsekken min hendene mine for øynene til Oskar.
Tommelen min finner veien til av-knappen og trykker den ned fem ganger.
En, to, tre, fire, fem. -når du gjør det kommer det en sos-knapp opp som du kan skyve-.
Telefonen rister to ganger, og jeg ber til Gud om at Ethan og Oskar ikke hørte det.

Tatt av guttaWhere stories live. Discover now