Tatt av gutta

5

Hei! Gjerne skriv noen kommentarer til meg det kan kanskje være noen tips til boka sånn at jeg får mer inspirasjon, eller til karakterene eller noen hyggelige kommentarer :D

Jeg løper som bare det.
Jeg ser meg noen ganger tilbake for å ha kål på hvor langt unna de er.
Jeg legger merke til at Oskar hadde kommet også, for han løper foran alle de andre. Og han har et blikk som kunne ha drept meg hvis blikk kunne drepe.
Jeg klarer ikke å se om alle fem løper etter meg eller om det er bare noen av dem.

*DUNK*

Jeg kjenner en svær smerte i hodet.
Det kjennes ut som noen har kastet steiner mot den samme plassen på hodet mitt.
Jeg tar meg forsiktig til der det verker.
Jeg rykker da jeg treffer smertepunktet.
Jeg ser på hånda mi, og på den var det blod.
Gr8..

Jeg titter opp, jeg hadde kræsjet i en dør. Men den døren var ikke der i stad?

Jeg prøver å reise meg opp, men det var ingen god ide. Med en gang jeg har kommet meg på beina begynner nesten alt å snurre.
Det snurrer og snurrer. Styrken i beina begynner å gå bort, og øyelokkene begynner å gli sakte ned.

Ut fra døra som plutselig dukket opp, kommer det en skikkelse.
Skikkelsen hadde tydeligvis lukket opp døra da jeg kom løpende.

Svimmelheten tar overhånd og jeg klarer ikke å holde øyelokkene oppe lenger. De glir sakte ned, samtidig som jeg ikke klarer å holde meg på beina lengre.

Det siste jeg kjenner er at noen tar tak i meg sånn at jeg ikke faceplanter rett i gulvet.
Det er jeg takknemlig for :) så takk til hvem det nå enn var som tok tak i meg:)

-

Jeg bråvåkner av en forferdelig smerte i hodet.
Det føles som noen tar et spyd gjennom hodet mitt. -ok kanskje litt overdrivelse, men det gjør jævlig vondt.
Hver gang jeg bråvåkner setter jeg meg opp. Det er på en måte en refleks som jeg har.

Jeg legger merke til at jeg ligger på sofaen i fellestua deres, den jeg løp så elegant forbi i stad, eller i går...? Jeg aner ikke hvor lenge jeg har sovet. Jeg aner heller ikke hvordan jeg kom hit.

«Går det bra?», hører jeg en stemme si.
Jeg skvetter til for jeg var ikke klar over at det var folk her.
Når jeg har fått sett meg litt bedre rundt, ser jeg at faktisk alle fem guttene er her.

«Nei, det går ikke bra! Jeg har blitt kidnappet av fem gutter som jeg ikke skjenner, jeg vet ikke hvor jeg er, dere har et sabla stort hus så det er virkelig ikke lett å komme seg ut, og hodet mitt føles ut som skal eksplodere hvert øyeblikk!», roper jeg ut og trekker pusten gått inn når jeg er ferdig.

Alles blikk er på meg.
Jeg ser faktis at de holder inne et lite smil. Duster.

«Ok ok, ja du er kidnappet av fem gutter, men du vet hvem vi er for vi presenterte oss for deg i stad, det er meningen at du ikke skal vite hvor du er, det er også meningen at huset er så stort for nettop det med at det ikke skal være lett å komme seg ut, og jeg prøvde å rense såret ditt og tørke vekk litt blod da du sov», svarte Marius med litt humring i stemmen hans.

Jeg ser på han med et forunderlig blikk.
Jeg var ikke klar over at noen skulle svare meg.
Jeg tar meg til såret og rykker nok en gang når jeg treffer det. Jeg ser på hånda, det er ikke noe blod der.

«Vi må fortsette å rense såret, for du våkna jo med en gang Marius kom borti med kluten, og ikke minst at du skremte vannet av oss», sier Ethan.

Jeg ler litt for meg selv. Jeg har en rar greie med at jeg synes det er så gøy å se folk skvette. Bare jeg tenker på det får meg til å le.

Men jeg slutter å le med en gang jeg ser at alle ser på meg med et rart blikk.

«Hva?», sier jeg litt slemmere enn planlagt.

«Nei, ingenting. Men jeg må få renset såret ditt», sier Marius og tar opp kluten igjen.

«Nei ikke snakk om! Det var en grunn til at jeg bråvåknet med en gang kluten traff såret, det gjør jævlig vondt!», nærmest skriker jeg og dytter meg bort fra Marius.

«Vi må, du kan få betennelse! Grunnen til at det gjør så vondt er fordi du har et stort blåmerke + en kul der såret er», propper det ut av Eirik som har vært stille helt til nå.

Jeg ser opp på han. Jeg hviler øynene mine på han i noen sekunder før jeg tar dem tilbake på Marius.

«Mhm nei, jeg klarer meg», sier jeg med et det går bra smil.

«Hvis vi ikke gjør det kan du få betennelse, og da må vi til legevakten, og det er risikabelt», sier Ethan med en bittelitt strengere tone enn sist.

«Og så? Hvorfor bryr dere dere egentlig?», kommer det ut av meg.

«Vi vil ha deg i god tilstand. Pluss hvis du får betennelse gjør det dobbelt så vondt enn å rense det, og vi vil ikke at du skal lide, det har du ikke fortjent», sier Marius og har et lite skjevt smil.

Jasså ja, de vil ikke at jeg skal lide. Men når du er kidnappet lider du jo.
Jeg vet ikke helt om jeg skal stole på dem.
Så klart skal jeg ikke stole på dem! De har jo tatt meg, tatt meg bort fra hjem, familie og venner.

Hva vet vel jeg? Kanskje de gjør såret enda værre enn det det er? Kanskje de åpner det mere opp, eller kanskje de putter noe væske oppi det som ikke skal være oppi det?

«Ehh ehm, nei det går nok bra. Jeg klarer meg. Sånn serr, dere trenger ikke», prøver jeg meg.

«Greit hvis du ikke vil samarbeide må vi tvinge», sier Marius med en seriøs stemme og et seriøst blikk.

Det gikk kaldt nedover ryggen min.
Hva skal de gjøre nå?