Tatt av gutta

17

Okokokok<3 dette er ikke beskrivelsen av guttene eller Ivy, jeg bestemte meg for å ha det i neste del. Jeg bestemte meg også for at Danny også skal være med i den :).
Det var ikke så mange som svarte på om de ville ha en bedre beskrivelse, men noen gjorde det så jeg tenker at jeg kommer til å gjøre det uansett ;).

Enjoy del 17 <3333

————————————

«Danny?».

Jeg løper bort til han og gir han en stor, myk bamseklem.
Salte, varme gledestårer triller nedover kinnene mine. Jeg gjemmer hodet mitt i skulderen til Danny, og føler en trygghet og beskyttelse som jeg ikke har følt på lenge.

«Går det bra med deg? Er du skadet? Har du vondt no sted?», spør han med en bekymret stemme mens han bryter klemmen vår for å se på meg.

«Hva har skjedd med pannen din?», sier han og stryker tommelen forsiktig over plasteret som dekker nesten halve pannen.
Jeg bare rister på hodet og klemmer han hardt.
Jeg klarer ikke å få ut et eneste ord. Det føles ut som mange ukontrollerte følelser har tatt over kroppen min og etterlater meg som et emosjonelt vrak.
Jeg føler lettelse, beskyttelse og glede, samtidig som jeg føler redsel, usikkerhet og en liten dæsj sorg.

«La oss dra hjem», sier han etter å ha innsett at jeg ikke kommer til å svare.
Jeg klarer å få meg til å nikke med hodet.
Klemmen brytes, og han følger meg til bilen med meg i armkroken hans.
Han åpner passasjerdøra og venter til jeg har fått satt meg ordentlig inn før han skånsomt slenger igjen døra.

-

Bilturen hjem er lang og stille.
Danny har nok innsett at jeg ikke er i stand til å svare på noen av spørsmålene hans om hvordan det går med meg og hva som har skjedd.

Han har ringt til mamma og fortalt alt som skjedde for bare en time siden, og at han kjører meg hjem.
Han ringte også etter ambulanse, de stilte masse spørsmål om jeg hadde vondt her og der, og jeg klarte å få meg selv til å enten nikke eller riste på hodet til spørsmålene. Det viste seg at det ikke var no alvorlig, men bare for sikkerhets skyld så venter det en ambulanse på meg hjemme.
Han hadde ringt til polititet også, men tydeligvis var de opptatte med noe veldig viktig og alvorlig, så de skulle «ta kontakt» når de var ferdige.

-

Flere minutter tikker forbi, og vi kjører endelig opp gaten jeg bor i.
Jeg ser mamma og Filip som sitter på den korte trappen opp til inngangsdøra mens mamma snakker med ambulansefolka.
Med en gang de får øye på bilen så hopper de opp og løper bort til den selvom vi fortsatt er noen hus unna.
Med en gang Danny stopper bilen er jeg halvveis ute av døra. Jeg løper bort til mamma og hun omfavner meg med de trygge, varme armene sine. Jeg kjenner Filip sine armer rundt livet mitt og hodet hans som er presset hardt mot magen min.
Flere tårer kommer ut av de følelsesladde øynene mine. Jeg bryter klemmen, og tar armene mine under armene til Filip og løfter han opp i en god og varm klem.
Jeg titter bort på mamma som står med tårevåte øyner og takker Danny.

Mens jeg løfter ned Filip, kommer ei av ambulanse folka bort til meg.
«Kan du bli med meg for en sjekk?», spør ei ung dame meg.
«Klart», svarer jeg og prøver så godt jeg kan for å smile.
Jeg følger etter henne bort til ambulansen der det står ei til ung dame og en ung mann som også er ambulansefolk som jeg ser på den gule uniformen.

«Have a seat», sier den unge mannen mens han viser med tegn at jeg skal sette meg ned der den åpne bakdøra til ambulansen er.
«Hva heter du?», sier den unge damen som var ved ambulansen da jeg kom bort.
«Ivy Mathew», presser jeg fram.
«Hei Ivy, jeg er Beth, dette er Nick og Dina», sier hun mens hun peker på de to andre.
De gir meg hvert sitt smil og jeg presser så godt jeg kan ut et smil tilbake.
«Vi skal bare sjekke deg for skader ok? Bare for sikkerhetsskyld», sier Beth.
«Ok», sier jeg.
De sjekker blodtrykket, hjerteslag, såret jeg har i panna, og spør om jeg har vondt no andre steder mens de presser noen steder på kroppen min for å sjekke om jeg får vondt.
Jeg forklarer hvordan jeg fikk såret i pannen og at gutta sa at de renset det.

De tar av det slitte plasteret og sjekker såret.
«Ja, det ser ganske rent ut», sier Dina.
De tar på et nytt, rent plaster.
«Det ser veldig positivt ut. Du har ikke noen alvorlige skader, bare noen blåmerker her og der og et sår. Dette går bra, men hvis du skulle plutselig kjenne noe som du vet ikke er normalt, så ring til en ambulanse, ok?», sier hun.
«Ok», sier jeg tilbake.
«Takk», presser jeg ut og hopper av ambulansen og går bort til mamma og gir henne enda en klem.

«Jeg har vært så redd for deg», hvisker hun gjennom hikst.
«Jeg er hjemme nå», sier jeg og klemmer henne enda hardere.

Jeg bryter klemmen og ser opp på henne.
Øynene hennes er helt innskrumpet og rød, med store poser under dem.
Jeg skjønner med en gang at hun ikke har sovet på lenge.
På kinnene er det tegn fra tårer som har tørket mens de fortsatt var på kinnene. Hun er rød i området rundt øynene og øynene er blanke av tårer.
Håret hennes er bustete og flokete etter mange dager og søvnløslige netter uten at en børste har rørt det sjokolade-brune håret hennes.

Hun drar meg inn i en lang klem igjen.
Nå er jeg hjemme.

Jeg merker at Danny kommer bort til oss. Jeg bryter klemmen med mamma og klemmer han godt.

«Tusen takk», sier jeg og klemmer han enda hardere.
«Så klart, hva har man familie-venner for?», sier han og jeg merker at han ser ned på meg.

Familie-venner ja. Det er jo det vi er.
Han er sønnen til pappas beste kompis, Johan.
Johan og pappa jaktet, fisket og skøyt sammen nesten hver dag og hver helg. Ettersom Danny begynte å bli gammel nok -altså tretten år- fikk han også være med, og ble «en av gutta» som Johan forklarte det.
Pappa og Danny ble bedre og bedre kjent for hver gang de var ute å gjorde noe sammen de tre.
Men dessverre døde Johan av et hjerteinfarkt på slutten av det samme året Danny fylte tretten.

Pappa var helt knust i lang tid. Han tok Danny «under vingen», og ble rett og slett hans andre far.
Han har vært hjemme hos oss mange ganger på middag og filmkveld.
Og jeg kan ha -eller fortsatt har- et bittelite crush på han, men jeg vet at det aldri kommer til å bli no av, for jeg vet at han ikke liker meg -tror jeg-.
Også er han 25 år nå, så jeg må ihvertfall vente noen år.

Men når pappa plutselig fikk den tanken om å forlate meg og mamma som var gravid med Filip, ble han helt sjokka som resten av oss.
Da var Danny 16 år, og jeg var bare syv
-ganske tidlig alder å få et crush på noen, men det crushet vokste bare enda større på de ni åra frem til nå-.
I tre år hadde han kommet på besøk nesten hver dag på tacofredag og filmkveldene på onsdager og lørdager, og noen ganger for bare å slå av en prat.
Men når pappa var ute av bildet kom han færre og færre ganger på besøk til oss, og nå er det nesten ni måneder siden jeg så han sist -de siste to åra har han kommet på besøk to ganger i året, men før det kom han sånn ca en gang i måneden-.

Jeg kjenner Dannys myke lepper presser seg mot pannen min, og kroppen kaster en boks med sommerfugler ned i magen min og skyter en rødfarge til kinnene mine.
Jeg trekker på smilebåndet mens jeg har ansiktet gjemt i skulderen hans sånn at han ikke skal se den tomaten ansiktet mitt plutselig ble til.

Jeg hører at han slipper ut en svak, vakker latter, nesten uhørlig, og strammer armene sine som er over skuldrene mine og hodet hans legger seg varsomt ned på venstre-siden av topp-hodet mitt.

Og på første gang på lenge føler jeg meg trygg.
Helt trygg.
Jeg er hjemme.

———————————
Viktig!!
Jeg vil bare si at dette ikke er slutten på boka! Det kommer mange flere deler!
Så hvis du er litt forvirret eller redd for at boka er slutt så vet du at den ikke er slutt;)
I love yall sm<333

Gjerne trykk på den søte stjerna :D