Tatt av gutta

21

Helluuuuuu!
Bedre sent enn aldri eller? Heheheh
Jaja.. her er ihvertfall del 21!😁🤩

Enjoyyy this bullshiat😁😘

————————————————

Bakken er hard under knærne mine. En liten, fuckings stein skjærer seg inn i høyrekneet mitt og gjør situasjonen enda verre.

Gutta står rundt meg. Jeg har også fått med meg at Tom og Eirik er her å.
De står på hver sin side av meg, mens Ethan og Oskar står foran meg og Marius står bak meg.
Jeg løfter blikket mitt og studerer dem.
Alle ser stressa ut og irriterte.

En høy, gjenkjennelig lyd får oss alle overrasket. Det er nemlig inngangsdøra til skolen som går opp. Og ut kommer Katrina -eller Katrina Victoria som hun heter og som hun minst sier tre ganger om dagen. Og ja, hun er en skikkelig diva, men allikevel utrolig hyggelig, så lenge du ikke har gjort noe mot henne-.
Alle guttene fryser helt og har øynene rett på henne.
Først ser hun bare på guttene, så får hun øye på meg og stivner.
Øynene hennes er store som appelsiner.

Eirik ser fort bak på Marius, det samme gjør Ethan bare til Oskar.
Hun begynner å gå sakte tilbake.
Eirik og Ethan tar et steg forover når Katrina går bakover.
Blikket hennes blir enda mer forbauset og skremt da hun ser at dem følger henne.
Etter noen få sekunder setter hun på sprang inn i skolen igjen, og Eirik og Ethan følger på som om de var katter og Katrina var en mus.

Uten å tenke reiser jeg meg fort opp på bena og starter å løpe etter dem.
Men før jeg får flyttet meg en meter griper Marius meg og holder meg igjen.
Han har den ene armen over brystet mitt -altså ikke puppene, men øvre delen av brystet-, og den andre rundt midjen min mens han låser armene under hans arm.

«Stopp! Hun har ikke gjort noe!», roper jeg desperat og vrir meg og vrir meg.
«Hun var på feil sted til feil tid!», roper jeg enda høyere og nesten som forventet kommer hånda hans over munnen min.
«Det blir bare verre hvis du roper», sier han rett inn i øret mitt.
Jeg får gåsehud.
Tanken på hva de kommer til å gjøre med Katrina hvis de får tak i henne får meg stresset og bekymret. Jeg får nesten klaus her jeg står. Det blir for mye.
Å kjære deg Katrina, løp som bare faen!

Inngangsdøra åpner seg og ut kommer Ethan og Eirik med en sprellende Katrina i armene.
De stopper opp ved oss. Ethan holder henne i armene sine med -så klart- hånden hans over munnen hennes.
JEG SKJØNNER IKKE HVORFOR DET IKKE GÅR NOEN FORBI OG FÅR MED SEG DET HER! TO JENTER ER OVERFALT AV FEM GUTTER! HALLO!
-beklager det måtte bare ut-.

«Kjenner dere hverandre?», Spør Oskar oss med sin seriøse og litt skumle stemme.
Katrina og jeg ser på hverandre. Vi gjør det i en god stund før vi rister på hodet begge to til svar på spørsmålet.

Det er egt løyn. Vi har kjent hverandre helt siden barneskolen. Men har bare ikke vært så close kan man si. Vi har hatt felles venner som har ført til at vi har funnet på noe sammen, sammen med vennene våre, men det var sånn i 7. klasse. Når vi begynte på ungdomsskolen, ble vi splitta opp i forskjellige klasser. Jeg kom med mine to bestevenner og de andre ble fordelt videre med sine bestevenner. Så det førte til at vi miste litt kontakten.
Vi har aldri hatt no nært vennskap. Men vi ble ikke noe nærmer i løpet av ungdomsskolen heller, egt ble vi det motsatte. Og ikke ble vi nærmere når vi begynte på vgs i høst.
Men vi kjenner hverandre.

Så klart vil vi ikke si at vi kjenner hverandre. Hvem i huleste vet hva som hadde skjedd da? Kanskje jeg hadde blitt tvunget til å si hvor hun bor eller hva hun heter osv... blitt tvunget til å gi dem informasjon som gjør sånn det blir lett for dem å finne henne senere.
Nei, det vil jeg ikke.

«neivel», sier Oskar.
Han ser bort på Ethan og møter blikket hans. Oskar gir han blikket -ugh-.
Ethan nikker og jeg ser at han gjør seg klar til hva nå enn han skal gjøre.
I ett knips knekker han knærne på henne, og Katrina faller ned på kne i et stønn.
Han tar tak i håret hennes og tvinger hodet opp, og bøyer seg bak henne og hvisker ett eller annet inn i øret hennes.
Han hvisker akkurat litt for lavt til at jeg ikke kan høre det.

Det triller flere tårer nedover kinnene hennes, men det kommer ikke en lyd fra henne. Hun er sterk, men jeg kan se det på ansiktsuttrykket hennes at hun lider og er redd.
Når Ethan er ferdig å hviske, dytter han henne bort fra han slik at hun faller ned på magen.
Ethan og Eirik løfter henne opp, og Ethan hvisker ett siste ord til henne før de slipper henne og hun legger på sprang bort fra oss.

Først trodde jeg at gutta skulle reagere på at hun løp, men de bare står å ser etter henne.
Det Ethan sa til henne må virkelig være verre enn drapstrusler som gjør at de bare lar henne gå?.....!!!
Men heldigvis skadet de ikke henne fysisk som jeg er veldig glad og letta for.

Når hun er nesten ute av synet snur de mot meg igjen.
Eirik gjør tegn til at vi skal komme oss vekk herfra med å lage sirkel-bevegelser med hånda med pekefingeren opp.

De andre går, mens Eirik kommer bak meg og Marius.
Jeg blir overrasket når Marius tar bort hånda si fra munnen min, men det går bare et par sekunder før et tøystykke kommer foran den. Men denne er lang og tynn, og den dekker ikke nesa. Det er rett og slett en kort duk eller en klut som de har surret og plassert foran munnen min for at jeg ikke skal rope.
Jeg kjenner han knyter endene bak på hodet, og rykker litt når han tar med noen hårstrå i knuta.
Etter det dytter de meg etter de andre gutta bort til en svart, vanlig bil.

Jeg skjønner raskt hvor plassen min skal være når Tom går og åpner bagasjerommet.
Jeg får helt panikk. Jeg prøver å løpe unna, men Marius tar meg igjen og løfter meg over den ene skulderen hans.
Han går bort til bagasjerommet med meg som spreller i alle vinkler -men jeg tok det litt med ro for jeg vil ikke falle ned heller-, men det ser ikke ut som det er no problem for han.
Han legger meg overraskende skånsomt ned i bagasjerommet og slipper taket.

«Pass hender og føtter», sier han før han slenger igjen døren.
Det er helt bek mørkt. Jeg river av meg det jeg har foran munnen og begynner å banke på veggene og rope.
«Hallo! Slipp meg ut!», roper jeg flere ganger, men jeg får ikke noe respons.
Hjertet begynner å galoppere.
Hendene begynner å kaldsvette og skjelve.
Det føles ut som veggene kommer nærmere.
Jeg får vansker med å puste.
Jeg begynner å svette
Jeg får klaustrofobi.

Jeg sparker og slår i vegger, tak og gulv helt til jeg blir nummen i både ben og hender, mens jeg hyler.
Tårene kommer og renner som en foss.
Når jeg ikke har mer krefter igjen, ligger jeg helt flatt på det sannete gulvet og gråter. Jeg holder ikke noe tilbake. Jeg driter i om at de kan høre meg gråte.

Det verker i armene mine. Jeg får minst fem blåmerker etter dette.
Hele meg skjelver.
Jeg kryper meg sammen i fosterstilling for å prøve å roe meg ned mens flere og flere tårer glir nedover de røde kinnene mine.

———————————

Okei folkens.
Jeg har sett at boken min går litt rundt her. Jeg ville ha satt utrolig pris på om dere ikke kopierer eller stjeler boken min<3
Utrolig kult at dere begynner å skrive bøker dere å, og at jeg kanskje har inspirert dere til å skrive, bare ikke kopier;)
Tusen takk❤️❤️❤️❤️