Tatt av gutta

11

Oskar kommer ut av rommet.
Med...
Ei bøtte og en klut...

Wtf, skal jeg liksom vaske nå? Nehei det skjer ikke. Jeg er faen ingen hushjelp. Hvertfall ikke for disse frekke gutta.

Først nå slipper Marius meg.
Jeg merker det nesten ikke, jeg er for opptatt med å se på hva Oskar har i hendene.

Han kommer mot meg med bøtta og kluten. Han strekker dem ut og venter på at jeg skal ta det.
Men jeg nekter å ta det.

«Kom igjen, ta det», sier Oskar litt lei av å holde armene strekt ut.
«Nei», sier jeg fort.
Han ser stygt på meg.
«Nok en gang, det er vi som bestemmer», sier han ganske så bestemt.

Jeg ser på han med et blikk som kunne ha drept han hvis blikk kunne drepe.
Det kommer ikke en lyd ut av meg. Jeg står bare her og ser på han uten å røre en muskel. Viser at jeg ikke vil samarbeide i det hele tatt.

Til slutt kommer det et stønn fra Marius. Han er tydeligvis lei av å bare stå der.
Han går forbi meg og tar imot bøtta og kluten fra Oskar.
Han snur seg mot meg og sier:
«Det er ikke bare du som skal gjøre dette, så slapp av, vi alle skal bidra», sier han og gir tegn til Tom at han skal følge meg etter han.

Og det er det Tom gjør. Han viser med fingeren at jeg skal gå til han.
Akkurat Tom er jeg usikker på hvordan er, for han har jeg ikke sett så mye i action for å si det sånn. Han er mer den stille typen, men jeg vet ikke hvordan han er når han er irritert, eller sint. Og noe sier meg at jeg ikke vil finne det ut. Så jeg går bort til han.

Han vender seg sånn at han står sidelengs og viser med armene at jeg skal gå foran han.

Jeg går bak Marius og foran Tom.
«Hva skal vi?», spør jeg etter en lang nok tid med klein stillhet.
«Vaske», sier Tom raskt.
«No shit, men hvorfor skal vi akkurat vaske?», sier jeg.
«Fordi bossen sier det», sier Marius.

Hva? Boss? Har de en sjef? Altså en overordner?! Shit.
Jeg sier ikke mere.
Er det han som har bestemt at de skulle ta meg? Men hvorfor?? Hvorfor akkurat meg? Hva er så spesielt med meg? Jeg er ei helt vanlig jente som har et normalt liv. Med en mor og en bror, og en pappa som forlot oss da mamma var gravid med Filip.
Jeg skjønner ikke!!

Rommet begynner å snurre igjen. Herregud jeg tåler ikke å tenke jeg.
Jeg stopper opp.

«Hva skjer?», spør Tom.
Marius snur seg også.
Jeg får ikke ut noen ord. Jeg bare konsentrerer meg med å holde meg på bena.
Til slutt må jeg støtte meg med den ene hånde inntil veggen.

«Ivy, hører du meg?», sier Marius.
«Går det bra?». «Hva skjer?».
«Ivy!».

Øynene glir sakte ned.
Men oida, så mye bakken rørte seg nå da. Jeg rister jo. Er det jordskjelv?
Nei, det er ikke bakken som rører seg. Det er meg.

Litt etter litt kommer jeg tilbake til bevisstheten igjen.
Jeg slår øynene opp.
Rett foran meg står Oskar og ser på meg med skrekk i øynene sine. De mykner når han ser rett inn i mine åpne øyner.
Og jeg ser rett i hans brune, diamant øyner. Hans silkemyke, brune hår står til alle kanter og har aldri sett bedre ut.
Jeg merker at han har tatt tak i armene mine. Det var nok han som gjorde at jeg rista.
Øynene mine glir automatisk ned til leppene hans. De fuktige, lyse rosa leppene. Med noen korte skjeggstubber rundt de og oppover skinnende.

«*puster lettet ut*, hva skjedde?», spør Oskar meg.
«Jeg eh, j-jeg ble litt svimmel», stammer jeg fram. Fortsatt øynene på leppene hans.
«Ok, du ser i hvertfall ok ut nå», sier Oskar og lar øynene gli over meg.
Øynene mine er fortsatt på leppene hans.
Leppene hans forvandler seg til et smil. Jeg ser opp på øynene hans og ser at han har lagt merke til at jeg har stirret på leppene hans hele tiden.
Nå glir hans øyne ned på mine lepper.

Jeg kjenner jeg blir varm inni meg. Sommerfugler flyr lett omkring inni magen min. Jeg svetter i henda. Jeg kan høre hjerte mitt dunke.
Jeg rødmer.

————————

Er det noen som shipper Oskar og Ivy?? Lmk;)

Ble litt kortere kapittel enn de forrige :/

Bare å trykke på den fine stjerna nederst :D

Og dere! Jeg synes coveret mitt er så kjedelig! Men jeg aner ikke hvordan jeg kan lage et bedre:/ hvis dere har noe tips hadde jeg satt så utrolig pris på om dere ville dele det med meg:)