The day I fell in love with you

Hva har jeg gjort? #11

* 2 måneder senere *
"Om du ser at noe forandrer seg så må du ta henne tilbake hit" sa doktoren til mamma. Jeg sitter bare der som en liten hundevalp som ikke vet hvor den er. Endelig kommer jeg meg ut av dette forferdelige stedet. Jeg har ikke fått lov til å ha besøk eller å ringe noen. Jeg vet ikke engang hvilken måned det er. Eller jo, det er desember. I det siste så har jeg lurt på om jeg kanskje skal dra hjem igjen til Norge. "Kom igjen Sofie" sier mamma og åpner døren.
Hjem kjære hjem eller? Det er ikke helt mitt hjem lengre.
Jeg går inn døren til rommet mitt og ser meg rundt. Jeg har savnet dette rommet. Jeg setter meg ned på sengen med dataen min og går gjennom instagram, twitter osv.
"Sofie, nå må du våkne" sier en stemme når jeg midt i en drøm. Jeg åpner øynene forsiktig og setter meg opp. "Hei Sofie" sier en stemme men denne gangen ser jeg personen skikkelig. "Cameron" sier jeg. Jeg er forvirret. Hva gjør han her? Hvorfor er han her? Hvorfor bryr han seg i det hele tatt om meg?
"Hei" sier han og smiler. Jeg ser forvirret opp på han, han tar hintet og snakker. "Moren din sa at du var hjemme." Så klart gjorde hun det. Hun visste at jeg hatet men likevel elsket han. "Hvorfor?" sier jeg og ser opp på han. Han skjønner hva jeg mener og sukker. Selv om jeg har vært innlagt og veldig usosial i to måneder så husker jeg alt fra den dagen. "Hun ville skade deg om jeg..." sier han men jeg avbryter han. "Så du bare tenkte at du kunne dra på stranden å kysse henne imens du hadde en kjæreste?" Jeg sukker frustrert. Den jenta har ødelagt for meg så lenge jeg kan huske. "Jeg er lei for det Sofie, jeg hadde ikke noe valg" sier han og går ut av rommet mitt. Flott.

Jeg går ut av huset. Tankene surrer i hodet. Jeg vet ikke engang hvor jeg er meste parten av tiden. Mye har forandret seg men likevel lite. Cameron har latt være å snakke med meg de to siste ukene. Jeg kan ikke klandre han, jeg er ikke akkurat noe snakke menneske nå. Jeg har ignorert virkeligheten. Alt jeg gjør er å se på filmer og fangirler over de teiteste tingene i hele verden. Jeg er håpløs. Jeg er følelseløs nå. Har ikke mer å gi. Kan ikke grine mer. Er rett og slett helt tom. Alt som er igjen er tankene og familien. Min kjære familie som har vært så bekymret for meg. Som har sett på meg som en fremmed. Som ikke vet helt sikkert hvem jeg er lengre. De er håpet. Håpet som jeg vil kjempe for. Så lenge jeg klarer å holde det gående. Håpet.

UNNSKYLD, UNNSKYLD, UNNSKYLD!! Jeg er helt håpløs når det kommer til skriving. Dette kapittelet er ikke det beste, jeg vet. Sist gang dere fikk noe livstegn fra meg var i november tror jeg, unnskyld. Det er bare mye som skjer. Mye som skjer i hodet mitt, i hverdagen og rett og slett alt. Det var faktisk en periode der alt holdt på å rase sammen for meg. Men jeg er tilbake nå. Kan ikke love at det blir så mange kapitler men jeg vil prøve mitt hardeste. Jeg er så takknemlig for alle dere som har kommentert, det er hverdagslykke. Kan faktisk få meg til å smile, så fortsett med det!
Skal prøve å få et kapittel til i nærmeste framtid, men kan ikke love noe.

Klem.