The day I fell in love with you

Kap. 26

Meldingen var fra mamma:

"vennen jeg kommer hjem sent i dag, du får bestille pizza. Glad i deg"

Cameron ser på meg og smiler, noe som tydeligvis betydde at han hadde lest meldingen. Jeg smiler tilbake og legger meg ned på sengen. Han legger seg ned vedsiden av meg og tar hendene hans rundt meg og de lander varmt og rolig på ryggen min. Han kysser meg lett på pannen og stirrer intenst inn i øynene mine. Jeg klarer ikke å rive blikket mitt vekk fra han så vi ligger der lenge før han bryter stillheten. "Sofie, unnskyld" sier han og ser fortsatt på meg. Jeg merker umiddelbart at gløden i øynene hans forsvinner. Jeg ligger der forvirret som en liten gris som ikke vet hvor sølen er. Sofie, unnskyld. Sofie, unnskyld, repeteres i hodet mitt. Hva mente han? "Hva er det?" sier jeg enda mer forvirret enn noen gang. Han ser vekk fra meg, tar hendene som var rundt meg tilbake til seg selv og setter seg opp i sengen. Jeg setter meg også opp selv om jeg kunne ønske at jeg bare kunne ligget.

"Hva mener du?" sier jeg med litt hevet stemme. Han ser på meg og sier: "jeg.. jeg kan ikke." Jeg kan ikke, jeg kan ikke, hva i all verden mente han med det? Jeg ser forvirret ut fortsatt. "Hva mener du?" sier jeg og nå roper jeg nesten. Nesten. "Jeg kan ikke være sammen med deg lenger, jeg er sammen med en annen" sier han som om det var det enkleste i hele verden å si. Akkurat da knuser hjertet mitt, jeg som har åpnet meg mer for han enn noen annen i hele verden. Jeg som stolte så inderlig mye på han. Jeg som elsket han og trodde han elsket meg tilbake. Og der, akkurat der sier han de ordene som jeg er så lei av. De ordene som har knust meg to ganger før og nå en gang til. Hva er galt med meg? Hvorfor må jeg alltid gå gjennom det harde? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Jeg kjenner tårene pipler bak øyelokkene mine som nå er lukket over øynene mine. Hvorfor meg, hvorfor meg? "Hvorfor meg?" sier jeg og åpner øynene mine. Jeg reiser meg automatisk opp for å la være å sitte nærmt den idioten han er. "Sofie..."

"Nei, ikke noe Sofie. Du vet inderlig godt hvor mye jeg stolte på deg. Du, som alle gutter, knuser hjertet mitt. Hvorfor går det alltid denne veien? Hvorfor? Jo, det skal jeg si deg. Fordi alle mannfolk er idioter og selvopptatte, og de tenker bare på seg selv, aldri på noen andre!!!" roper jeg til han. Han reiser seg og tar et skritt mot meg. Jeg rygger og ser stygt på han. "Sofie" prøver han igjen. "Nei, jeg er ferdig. Jeg ferdig med alt dritt på denne jorden, og jeg er ferdig med deg. Jeg vedder på at du sikkert har funnet den perfekte damen din, som sikkert er Bella" sier jeg mer oppgitt enn noen gang. Plutselig strømmer tårene på og jeg begynner å gråte ekstremt mye. "Sofie" sier han en gang til. "Gå.. Gå ut av huset og livet mitt!!" roper jeg og peker mot døren. Han ser på meg og på døren. Og før jeg vet ordet av det så er han borte. Borte, som om ingenting hadde skjedd.

{ hva syns dere? Jeg tror dette er den triste delen av boken, heh. Jaja, håper dere likte dette kapittelet da. Vi snakkes snart igjen!!}