Kattekrigerne: hjerte til en kriger

14

"Hvor har du vært" spurte Solpote, da Snølabb kom drassende inn i leiren etter møtet med Solpote. "Eh... Jeg skulle bare jakte, men så fant jeg ingen byttedyr" løy han. "Ok' men neste tang burde du ha med noen byttedyr tilbake. Kom så går vi å spør om vi heller kan jakte med Askefjes og Hvitstorm."svarte Solpote. Snølabb nikket. Så travet de sammen over lysningen, til krigerhulen. "Jeg har lett etter dere,"Mjauet Askefjes når de kom frem. "Hvitstorm har fått grønnhoste, og jeg skal ta dere begge med ut på jakt" "Grønnhoste! Kommer han til å dø?" Spurte Solpote engstelig. "Ikke vær en sånn musehjerne! Selvfølgelig kommer han til å overleve." Svarte Askefjes. Solpote pustet lettet ut. Så fulgte lærlingene etter Askefjes ut av gulltorntunnelen. "I dag skal vi jakte på ekorn" mjauet Askefjes da de kom til et stort eiketre. "Supert" mjauet Snølabb triumferende. Det var første gang han skulle trene på å fange ekorn. "Det viktigste med å fange ekorn," begynte hun. "Er å.." Askefjes stoppet plutselig opp, og snuste ut i luften før hun sa:"bekkeklankatter! De kommer for å angripe oss, vi må advare klanen!" Solpote og Snølabb fikk store øyne. Snølabb kjente frykten stige i den lille kroppen hans. De to lærlingene løp alt de kunne etter Askefjes. Da de endelig kom til leiren, og krøp inn i gulltorntunnelen, hadde bekkeklanen allerede startet kampen. Krigere kastet seg over hverandre, og bet og klorte. "Angrip" befalte Askefjes. De to lærlingene skalv av frykt, det var deres første kamp, og den skulle de vinne. Så de begge kastet seg over bekkeklankrigerne. Snølabb hoppet opp på ryggen til en kullsvart hannkatt, og holdt seg fast av alle sine krefter. Da den svarte hannkatten til slutt klarte å rive han av seg, bykset han mot Snølabb, og kastet seg over han. Snølabb prøvde å få seg opp, men vekten av den svarte krigeren, var mer en han klarte å bære. Men så sparket Snølabb opp mot magen hans, og klorte den opp. Krigeren hylte av smerte, og flyttet seg til siden. Så satte Snølabb tennene i halen hans, så han løp hylende ut av leiren. Da han skulle til å angripe en annen katt, ble han avbrutt av hylet til Tigerhjerte, som var fylt av smerte. Alle sammen stoppet å sloss, og satte blikket sitt på en svart urørlig bylt i midten av lysningen. Det var Svartklo. "Svartklo, nei!" Det var mjauingen til Kjappstjerne. Svartklo var død. En grå kriger hang med hodet over liket hans. Munnen dens var full av blod. Kjappstjerne hoppet ned fra storsteinen, og hoppet opp på ryggen til Svarklos morder. Han satte tennene i nakken til katten og slapp ikke taket før den løp hylende ut av leiren, med de andre bekkeklankrigerne etter seg. "Denne kampen er ikke over" hveste den. "Vi angriper igjen før dere vet ord av det." Alle kattene gikk bort for å dele tunge med Svartklo en siste gang. Etter en stund, stilte Kjappstjerne seg opp på storsteinen og sa:"Vi må være forberedt på et nytt angrep fra bekkeklanen. Svartklo har mistet livet, og Askefjes og Tigerhjerte kan begrave ham før soloppgang. Askefjes og Tigerhjerte nikket. Så gikk de fleste kattene inn i hulene sine for å sørge over det tapte livet til Svartklo. Nå kom kanskje Snølabb aldri til å får vite sannheten om Svartklo og Vindhjerte.