Kattekrigerne: hjerte til en kriger

19

Det gikk flere dager, og Snølabb besøkte Måneblomst ofte. Han hadde fortalt henne alt om Vindhjerte og Svartklo, og om mye av det som skjedde i klanen. Solpote likte ikke at de fortsatt traff hverandre, men Snølabb og Måneblomst fortsatte og treffe hverandre. Snølabb travet over lysningen, til der Askefjes satt og spiste en mus. "Kan vi dra på jakt i dag?" Spurte han henne. "Vi kan dra med en gang sa hun. Og slukte den siste biten av musa. De gikk ut av utgangen, og dro mot solberget. "Hva skal jeg fange i dag?" Spurte Snølabb. "Fang det du finner" mjauet Askefjes. Snølabb begynte å gå rundt. Så fikk han øye på en skogsmus ved røttene til et tre. Han måtte være rask, hvis ikke ville musen søke dekning under treet, hvor den hadde hulen sin. Han bykset kjapt framover, men ikke raskt nok. Musen hadde klart å rømme, og Snølabb måtte forsette jakten. Plutselig kom Askefjes løpene mot han. "Bekkeklankatter! De angriper oss, og de er minst sju stykker av dem!" Peste hun. Snølabb fikk nesten sjokk. Bekkeklanen angrep dem, og det var en stor mulighet for at Måneblomst var en av dem. Plutselig kom åtte katter buksene ut fra buskene. Og Måneblomst var en av dem. Og en av krigerne kastet seg over Askefjes! "Løp!" Beordret Askefjes han til. "Løp nå!" "Jeg kan ikke gå fra deg!" Mjauet Snølabb. "Det er en ordre!" Hveste Askefjes. Snølabb snudde seg rundt og løp. Han løp så fort han aldri hadde gjort, for han måtte advare klanen. Da han endelig kom frem ropte han ut:"Bekkeklanen angrep oss! Askefjes sa jeg skulle løpe, men hun er der fortsatt!" Kattene i klanen gjorde seg klare til kamp, og Kjappstjerne klatret opp på storsteinen. "Katter av isklanen, vi blir angrepet av bekkeklanen. Krigere og lærlinger som har hatt kamptrening, må sloss. De andre hjemmer seg i barselhulen." Mjauet han rett etter det, kom bekkeklankattene brasende inn i leiren. Og dessverre var ikke Askefjes og se. En grå og stor kriger kastet seg over Snølabb. Han beit tak i skulderen hans, og slapp ikke. Snølabb hylte, og kastet til slutt den store krigeren av seg. Han kjente katten igjen. Det var han Støvstorm, han som drepte Svartklo. Snølabb ble rasende. Han hoppet opp på ryggen hans, og klorte opp øynene til Støvstorm. Støvstorm hylte:"Jeg ser ingen ting! Jeg ser ingen ting!" Til slutt klarte han og fin e gulltorntunnelen, og krabbe ut av den. Så kjente han en fryktelig smerte som traff han i siden, og han falt ned i bakken. Over han sto en sølvgrå katt. Det var Måneblomst! "Måneblomst, det er meg, Snølabb!" Mjauet han. "Snølabb, kanskje ikke så lurt og fortelle meg hvor favoritt jaktstedet ditt var? Da vet vi jo akkurat hvor vi kan angripe!" Hveste hun til han. Snølabb ble forbauset. "Jeg stolte på deg!" Hveste han, og kastet hun av seg. "Jeg trodde du elsket meg!" "Jeg visste at jeg kunne utnytte deg når du kom tilbake den andre gangen. Jeg visste at du elsket meg. Og jeg bare spilte med." Lo hun. Snølabb ble knust. Han bykset framover, og bet av alle sine krefter i bakbeinet hennes. Hun hylte forferdet, og haltet ut av leiren. Etter en liten stund var det stille i leiren. Alle bekkeklan kattene hadde blitt jagd ut, og det lo pels og blod flere steder i lysningen. Kjappstjerne stilte seg opp på storsteinen for og snakke. "Vi har klart og jagd bekkeklankattene ut av leiren, men vi må forvente og bli angrepet igjen." Mjauet han. "Snølabb, Solpote og Hvitstorm går å finner Askefjes." Snølabb kjente et stikk av bekymring. Han visste ikke hva han ville finne der ut, men en del av han sa at han ville finne Askefjes død. Men han fulgte lydig etter Hvitstorm og Solpote gjennom gulltorntunnelen. "Hvor var det bekkeklanen angrep dere?" Spurte Hvitstorm. "Solberget" svarte Snølabb. Hvitstorm nikket, og begynte å løpe mot solberget. snølabb og Solpote fulgte etter. Da de kom fram så de ikke noe med en gang. "Let." Mjauet Hvitstorm. "Og rop på meg hvis dere ser noe." Snølabb lette i busker og kratt. Plutselig fikk han øye på en hvit og svart pels bak et tre. "Askefjes!" Mjauet han. Han løp bort til henne. Hun hadde klore merker over hele ryggen, og hunkjempet for å puste. "Snølabb, jeg er glad for at du kom." Hostet hun. "Jeg vil gjerne ta farvel før jeg farer av sted til skyklanen." "Nei, du kommer ikke til å død. Jeg henter Hvitstorm." Pep Snølabb. "Det nytter ikke!" Hveste hun. "Jeg kommer til å død hva en du gjør." "Askefjes, jeg har lært så mye av deg, og jeg vil aldri glemme deg!" Mjauet Snølabb sorgfult. "Snølabb, du har virkelig hjerte til en kriger! Du kommer til å beskytte klanen med all din styrke. Jeg er bare lei for at jeg aldri vil være der og se deg kjempe for klanen din." Malte hun. "Skyklanen kommer til å ta deg godt i mot!"mjauet Snølabb og dyttet hodet hans inntil hennes. Så pustet hun det siste åndedraget sitt, før hun lå urørlig ned på bakken. "Askefjes, nei!" Hylte han av sorg. Askefjes var død, og Måneblomst hadde en del av skylda. Etter hvert kom Hvitstorm og Solpote ut av buskene. "Det var deg jeg tenkte" hveste Hvitstorm. "De musehjernete kattene! Måtte skyklanen forbanne dem!" Så dro de Askefjes' lik til leiren. Kattene fra isklanen kom for å dele tunge med henne en siste gang. Snølabb lå ved siden av henne hele natten.
Neste morgen steg Kjappstjerne opp på storsteinen. "Som dere alle vet har vår tapre kriger Askefjes dratt til skyklanens jaktmarker." Mjauet han med et snev av sorg i stemmen. "Hun må begraves, og det vil jeg at Hvitstorm skal gjøre. Han har kjent henne siden han var kattunge, og Askefjes vil bli glad om han fikk den jobben." Så hoppet han ned av storsteinen, og travet tilbake til hulen hans. Hvitstorm slepte Askefjes ut av leiren for å begrave henne. Snølabb gikk tilbake til lærling hulen, han kunne se et snev av gress under potene hans. Om en måne ville det meste av snøen være borte, og det ville bli lettere og fange byttedyr til klanen. Kanskje det ventet en lys tid for isklanen?