Kattekrigerne: hjerte til en kriger

7

Det hadde gått flere dager, men ikke en dag uten at Snølabb hadde sett Smidigklo og Svartklo hviske uten for barselhulen. Han kunne ønske han bare fikk vite svaret, men han viste det ikke kom til å bli lett. "Snølabb! Kom vi skal ha kamptrening." Det var mjauingen til Askefjes. Snølabb gikk ut av lærlinghulen. "Supert" svarte han. Det var frost på bakken. Snart var det løvbart, og da hente det at kattunger døde. Det var også lite byttedyr da, og mange av kattene ble forskjølet. Snølabb fulgte etter Askefjes gjennom gulltorntunnelen. Han tenkte at han kunne fortelle Askefjes om Svartklo og Smidigklo, etter de var ferdig med treningen. Da de var fremme ved treningsgropa, sa Askefjes:"angrip meg" "sånn helt uten videre?" Spurte Snølabb. "Angrip meg" gjentok hun. Snølabb krøp sammen i en angripspossisjon og hoppet framover. Han prøvde å lande på ryggen hennes, men Askefjes var raskere, og dyttet han unna. Han landet på bakken med et dunk. Han kjente smerten spre seg ved ribbeina. "Du må prøve å overaske meg!" Sa hun."greit" svarte Snølabb. Han krøp langsomt sammen og begynte å snike seg mot Askefjes. Hun krøp sammen på samme måte og hveste mot ham da han nærmet seg. Han løftet en pote og slo mot det høyre øret hennes. Hun dukket for å unngå slaget og reiste seg så hun ruvet over ham. Snølabb rullet raskt rundt på ryggen, gled innunder kroppen hennes og sparket med begge bakbeina opp mot magen hennes i en eneste bevegelse. Askefjes ble kastet bakover og landet på den sandheten bakken med et høyt stønn. Snølabb snudde seg rundt og bykset opp på potene igjen. Askefjes reiste seg også, og så på Snølabb med et stolt blikk. "Det var mye bedre," peste hun. Hun reiste seg og ristet seg. "Nå er det min tur." Hun kastet seg over ham, så han ramlet i bakken. Så trakk hun seg tilbake og lot ham komme seg opp før hun bykset på ham igjen. Snølabb forsøkte å beskytte seg, men nok en gang fikk hun ham lett over ende. "Jeg er mye større en deg, Snølabb! Ikke prøv å kjempe imot når jeg angriper. Bruk hodet. Hvis du er rask nok til å unngå meg, sø unngå meg." Snølabb kom seg på beina igjen og forberedte seg på at hun skulle angripe. Denne gangen kjørte han ikke potene ned i den myke bakken, men sto lett, med vekten på tærene. Da Askefjes kastet seg mot ham, hoppet han elegant ut av veien, reiste seg opp på bakbeina og dyttet den flygende kroppen forbi seg. Askefjes landet elegant på alle fire poter og snudde seg. "Utmærket! Du lærer raskt" malte hun. "Men det var en enkel manøver. La oss se hvordan du takler denne." De trente helt til solnedgang. Snølabb sukket lettet da han hørte Askefjes mjaue:"Det er nok for i dag." Hun virket sliten og stiv, men hoppet alikevel lett ut av sandgropen. Hele kroppen hans verket, og han kunne ikke vente til å komme tilbake til leiren, og spise et deilig måltid med Solpote. Og han gledet seg til å fortelle alt sammen til henne. Og det var ikke før de kom til grensen av leiren, at Snølabb kom på at han hadde glemt og fortelle Askefjes om Svartklo og Smidigklo.