Kattekrigerne: hjerte til en kriger

22

Da de hadde hentet de andre klanene, var bekkeklanen litt misfornøyd med å sammarbeide med isklanen som de hadde sloss mot for under en måne siden. De hadde enda ikke sett noe tegn til ulvene, så i utgangs punkte, var det en god start. "Jeg vet om et sted du det er plass nok for alle klanene til å ha sine egne leirer og territorier. Det er veldig langt unna, men jeg var der da jeg var en lærling, for å møte en gammel venn." Mjauet Løvestjerne. "Jeg stemmer for å dra dit!" Mjauet Skyggestjerne. De andre lederne sa seg enige, og så begynte de på den lange turen. "Vi må være raske, ellers så kan ulvene få ferien av oss. Hvitstorm har fortalt at det var minst ti av dem, så vi er helt sjanseløse." Mjauet Kjappstjerne. De satte opp tempoet litt, men det hjalp ikke. Ett en stund hadde ulvene fått øye på dem, og de var ikke vennlige innstilt. Kattene var nødt til å løpe for livet. Men det var ikke lett, når de eldre var slitne, og noen av krigerne måtte bære kattunger. Ulvene kom nærmere og nærmere, og for Snøhjerte som nesten løp helt bakerst var det værst. Han kunne nesten føle pusten til ulvene i nakken. Heldigvis klarte de til slutt og løpe fra ulvene. "Vi må finne ly." Klagde Skyggestjerne. "Kattene våre er slitene og sultene." De lette flere steder, og til slutt fant de en stor og tom grotte der de kunne sove for natten. Krigerne jaktet, og til slutt hadde de en stor og fin mathaug, sø alle kunne forsyne seg. Det var nok for å gjøre alle Mette, men ikke mer. Etter en stund, kunne endelig Snøhjerte sove. Alle nestlederne holdt vakt, så de andre kunne sove. Snøhjerte sov ikke særlig godt, siden han ikke var vant til å ligge på stein.
Neste morgen, var det en lys og klar himmel. Kattene begynte å gjøre seg klare for å fortsette reisen, og Løvestjerne hadde bekreftet at de hadde lagt det værste av reisen bak seg. Da de begynte å gå, begynte det å tordne, lyne og regne. "Vi må finne ly igjen" mjauet Fryktstjerne. "Nei!" Protesterte Løvestjerne. "Om vi fortsetter nå, kan vi komme fram før det har gått tre månehøyer." Fryktstjerne nølte i starten, men han ga seg etter til slutt. Det fortsatte å regne og tordne, og helt uventet traff lynet et tre like ved dem, og falt oppå Lærpote. "Nei!" Hylte Snølilje. Kjappstjerne og Kullstripe løp bort til henne. Treet var ikke så veldig stor, så Lærpote levde fortsatt. "Vi må samarbeide for å få treet av henne, hun lever fortsatt. Vi trenger hjelp av alle krigere." Mjauet Kullstripe. Alle krigerne inkludert Snøhjerte og Solvinge kom frem og begynte å dytte treet med forporene. Det var vanskelig, men de klarte det til slutt. Begge bakbeina hennes så knust ut, og hun kunne umulig kunne gå på de. "Kommer hun til å overleve?" Spurte Snølilje engstelig. "Det kan jeg ikke si sikkert." Svarte Kullstripe. "Hun kan i såfall aldri gå igjen." "Vi må komme oss videre." Mjauet Løvestjerne. "La henne bli igjen." "Nei" hveste Kullstripe. "Hun kommer til å våkne opp her helt alene og redd, så kom er hun enten til å bli spist av andre dyr, eller død av sult. Noen må da kunne bære henne." "Jeg kan." Svarte Snøhjerte. "Fint" nikket Kullstripe. Så hjalp Kjappstjerne han med å legge henne oppå ryggen hans, så fortsatte de. Da det var månehøy, måtte de finne ly igjen. De fant ikke noe bedre en et stort tre som de kunne ligge under for å unngå regnet. Han la seg ned med Lærpote ved siden av seg. Kullstripe kom bort. "Hun kommer nok til å overleve." Mjauet han beroligende. "Hun kommer nok til å våkne om en stund. Hun trenger bare litt tid." Så sovnet Snøhjerte, og sov godt hele natten. Da han våknet, lå ikke lenger Lærpote ved siden av ham. Men heldigvis fikk han øye på henne souls ved siden av Kullstripe, og hun var våken. Snøhjerte gikk bort til dem. "Hei Lærpote, føler du deg bra?" Spurte han. "Jeg får aldri bli en kriger, jeg må bo med Snøpus og de eldre." Mjauet henne trist. "Jeg er bare en byrde! Jeg skulle ha død når treet falt oppå meg sa hun. Så slepte hun seg bort. "Kommer hun noen gang til å kunne gå igjen?" Spurte Snøhjerte. "Det ene beinet er lamt, men hun kan klare å støtte seg på det andre beinet." Svarte Kullstripe. Snøhjerte sukket lettet ut. Så fortsatte de turen. Snøhjerte måtte fortsatt bære Lærpote siden det ville tatt for lang tid om hun måtte ha slept seg hele turen. De gikk lenge. Og rett før månehøy, var de endelig fremme. Det luktet byttedyr av hele den store skogen. Det var her de skulle få en ny start.