Meridas pov.
Etter at vi kom opp til spisesalen så gikk Andre til noen gutter, men jeg stoppet opp da Luke kom springene mot meg og ga meg en stor klem!
«Hvor ble det av deg!? Du ble plutselig borte» sa Luke mens han klemte meg i stykker slik at jeg nesten ikke klarte å svare, men så kom heldigvis Alex og drog Luke etter nakken på skjorten hans vekk fra meg.
«Geez Luke, du må jo la henne puste.» Sa Alex og slapp Luke.
«Hehe sorry, jeg ble litt revet med» Unnskylte han og jeg pustet lett ut.
«Vel, jeg var nede på biblioteket og leste» Smilte jeg.
«Ojja, godt å høre at du hadde det bra» sa Alex og tok hendene sine ned i lommene på buksen sin.
Tiden gikk, jeg satt i sofaen i spisesalen med guttene og vi snakker og flirte, men så gikk jeg bort til kontoret til Edward og banket på.
«Kom inn» hørte jeg Edward rope fra kontoret.
Da jeg kom inn så satt Edward bak katetret sitt og gjorde noe papir arbeid. «Oh hei Merida» sa han med den gode, trygge stemmen sin.
«Hei Edward, Jeg mente ikke å forstyrre deg. Jeg bare lurte på om det er lov å gå utenfor porten? Jeg har kjøpt meg tegnesaker og fikk lyst til å gå ut i skogen og tegne, hvis det ikke er lov så går det helt fint å tegne her.» spurte jeg og smilte et vennlig smil.
«Selvfølgelig er det lov, men helst ikke gå så langt at du roter deg bort.» sa han og flirte en god latter.
«Jada, det lover jeg» Sa jeg og skulle til å gå ut av kontoret, men så begynte Edward å snakke igjen når jeg stod i døråpningen.
«Meneehh.. helst kom innenfor porten før det er blitt mørkt, spesielt siden du drar alene. Det finnes både gode og onde skapninger der ute, og de verste kommer ut da det er blitt mørkt.» Advarte Edward meg.
Jeg fikk litt frysninger da han sa det, men jeg nikket.
-------
Det var midt på dagen og solen skinte, jeg gikk til rommet mitt og skiftet til en lysegrå shorts og en mørkegrå skjorte, så tok jeg tegneblokken min og noen blyanter med meg og gikk mot porten. Jeg hadde fortsatt på med de lysegråe skoene og når jeg hadde lukket porten opp og kommet meg ut så lukket jeg den bak meg.
Jeg lot meg beundre over hvor fint det var her i skogen og dermed begynte jeg å gå inn på skrå til venstre i skogen. Etter å ha gått en liten stund, men ikke så alt for langt så fant jeg et sted der det var en stor stein vedsiden av en liten bekk. Det vokste et tre helt inntil steinen og litt av røttene hadde vokst rundt steinen.
Jeg satt meg oppå steinen og så meg rundt. Gresset og bladene på trærne hadde en frisk lysegrønn farge og stammene på trærne hadde en varm brunfarge. En varm bris pjusket igjennom håret mitt og lyden av bladene i vinden, vannet i bekken og fuglene som kvitret var beroligende.
Det var et fugleparr som satt på en grein oppi det ene treet på andre siden av bekken. De var så søte der de satt at jeg tok opp tegneblokken min og begynte å tegne dem.
Jeg ble nesten ferdig med tegningen, men så dro fuglene. Jeg tok blokken og holdte det opp. Hmmm, ja det ble faktisk ganske bra.
Jeg lente meg bak på treet og la ned blokken på steinen. Jeg lukket øynene for å lytte ekstra godt til lydene rundt meg, men...så sovnet jeg.
------------
En fugl fløy forbi meg og jeg våknet av lyden vingene lange da den flakset forbi.
Ooh ohw, det er begynt å bli mørkt. Jeg må komme meg tilbake.
Men idet jeg reiste meg opp så fikk jeg øye på en liten rund kule, på størrelse med en klinkekule, som lyste et hvis lys. Den svevde av seg selv over bekken og rørte ikke på seg.
Jeg så på den en stund og nysgjerrigheten tok over meg. Jeg lot tegnesakene ligge på steinen og hoppet ned, så prøvde jeg å strekke meg etter kulen, men rett før jeg nådde den med tuppen av fingeren så ble den borte.
Så lyste det opp en helt lik en på andre siden av bekken litt lengre inn i skogen. Jeg hoppet over på andre siden bekken og gikk mot den svevende lysekulen.
Jeg satte meg ned på huk foran den og tok den ene hånden min nært, den var ikke varm engang. Men det samme skjedde her også, når jeg var bare noen cm unna den med tuppen på fingeren min så forsvant den.
Så jeg reiste meg opp og den samme lyste opp litt lengre inn i skogen. Jeg fulgte etter denne svevende kulestien og kom ut på en liten eng. Når jeg hadde kommet mitt ute på engen og nådd lysekulen så kom det ikke flere.
Jeg så rundt, men det var tydeligvis den siste. Etter å ha sett rundt et lite minutt så merket jeg at jeg hadde helt glemt av hvilken vei jeg kom fra. Trærne og buskene stod tett i tett rundt hele engen og så helt lik ut.
Nei nei nei nei, dette er ille og så blir det jo bare mørkere og mørkere!
Nå var det blitt så mørkt at man kunne bare antyde trærne rundt engen, men jeg kunne ikke være her hele natten så jeg begynte å gå en tilfeldig retning og håpet på at det var den riktige.
Men så bevegde buskene seg litt i den retningen jeg gikk og så kom det ut et beist gående sakte ut av buskene. Jeg stoppet opp i skrekk og rørte ikke en muskel, jeg pustet nesten ikke engang!
Det lignet på en ulv men den var mye større, på størrelse med en fullvoksen grizzlybjørn. Og den hadde sår og arr på kroppen sin og når jeg så alle musklene den hadde så innså at selv om den var et stykke unna meg så hadde jeg ikke mulighet å springe ifra den!! Beistets intense gul-oransje øyne stirret på meg.
YOU ARE READING
Født av lyset
RomanceDette er en norsk historie som handler om Merida. Hun våkner opp i en skog, aner ikke hvor hun er eller hva som skjer. Noen er etter henne, men blir reddet av noen gutter som bringer henne til en stor leir, og det blir litt pinlig for Merida da hun...
