Meridas pov.
Den stoppet opp og begynte å knurre til meg med å vite tennene sine, og de var store og skarpe!!! Jeg ble så redd at jeg klarte ikke å gjøre noe, men plutselig så begynte den å springe mot meg.
Jeg skulle til å snu meg og springe, men beina mine var helt skjelven og den ene foten snublet i den andre da jeg snudde meg........og jeg falt.
Jeg rullet over på rygg og så at beistet nesten hadde nådd meg. Jeg tok hendene opp foran meg og hylte av skrekk!!! Beistet skulle til å hoppe på meg, men så plutselig stod det en person framfor meg.
Han tok opp to pistoler, en i hver hånd og skøyt beistet i brystet. Skuddene var mørkelilla og hadde litt gnister, beistet falt ned på bakken, men reiste seg opp igjen. Lyden var høy da han skøyt og for som ekko igjennom skogen.
Personen skøyt igjen og beistet knurret litt, men så løp den tilbake inn i skogen. Så snudde personen seg og satt seg ned på huk med ett kne ned i bakken og strakte en hjelpende hånd mot meg. Jeg derimot satt fortsatt i sjokk og ble enda mere stum da jeg så hvem det var.
Det var han mystiske gutten!!!!!
«G..går det bra med deg?» Spurte han lavt og så på meg.
En liten bris kom blåsende gjennom håret hans der han satt på huk og strakte hånden sin mot meg. De nydelige mørkebrune øynene hans stirret rett inn i mine krystallblåe øyne.
Jeg tok tak i hånden hans og den var varm, men med det samme jeg rørte hånden hans så hørte jeg Thomas rope etter meg.
«MERIDA!? MERIIIIDAAAAAA!?» ropte han veldig bekymret! Jeg så mot retningen hvor stemmen kom fra og så mistet jeg taket i hånden på han gutten. Jeg så fort tilbake, men han var borte. WHAT!? Igjen!? Hvordan gjør han det??
«Merida!» ropte Thomas både lettet og andpusten, så kom han springende sykt fort og satte seg ned foran meg. Han hadde fluffy katte-ører i menneskestørrelse og en hale i samme farge som håret hans....??
«Hva gjør du her ute i mørket!? Og helt alene?!? Det er veldig farlig ute om natten!!» ropte han strengt til meg mens han holdte meg hardt på armene rett nedenfor skuldrene.
Jeg satt fortsatt helt i sjokk av flere ting og Thomas begynte å klemme meg.
«Unnskyld, unnskyld! Det var ikke meningen å rope til deg, jeg var bare så bekymret. Så hørte jeg noen skudd og ble så redd om det hadde kjedd deg noe!» Sa han og strammet taket rundt meg, men ikke før hardt og lente hodet sitt på skuldra mi(Se Bilde).
Han var virkelig så bekymret for meg.. og jeg fikk jo beskjed om å komme tilbake før det ble mørkt.....og selv om jeg våknet og skulle ha dratt tilbake, så lot jeg nysgjerrigheten ta over...
Tårene samlet seg opp i øynene mine og jeg begynte også å snufse.
«Unnskyld.... *snufs* .. unnskyld unnskyld unnskyld.. *snufs*» sa jeg mens jeg hulket og klemte Thomas tilbake selv om jeg skalv.
«Det er jeg som skal beklage, ikke du! Jeg sovnet av og når jeg våknet så fikk jeg øye på noe rart.» sa jeg og begynte å gråte.
«Merida..» sa Thomas lavt og reiste seg opp mens han holdte meg i brudestilling.
«Og isteden for å dra tilbake *snufs* som jeg skulle ha gjort, så gikk jeg lengre ut i skogen etter den. Unnskyld unnskyld unnskyld. Jeg er så egoistisk!!» Fortsatte jeg mens jeg lente hodet mitt på brystet til Thomas.
«Det går bra, du er trygg nå og det er det som teller mest» sa han og begynte å gå inn i skogen med meg i armene.
Når vi kom et lite stykke så kom Will og Luke springende mot oss.
«Jeg fant henne og hun er trygg nå!» sa Thomas til dem og de pustet lettet ut.
Jeg klarte å stoppe å gråte, men snufset litt fortsatt. Will så på meg og spurte forsiktig; «Vi hørte et skudd for ikke så lenge siden, er det noen som vet hva det var?»
Øynene mine åpnet seg vide og jeg så fort tilbake på Will.
«Det var en gutt med pistoler! Jeg har sett han før innenfor porten! Det var et beist som skulle til å angripe meg, men så plutselig var han gutten framfor meg og skøyt beistet!! Den dro vekk og like etter kom dere, men da ble han plutselig borte igjen!!!!» Sa jeg og stirret på Will i håp om han viste hvem det var.
«Eeeeeehhh, hun snakker vel ikke om Aiden, gjør hun?» sa han forundret og så på Luke og Thomas.
«Var kulene fra pistolen lilla ellerno, hvis du så det? Og var håret hans svart, litt bustete.» Spurte Thomas nysgjerrig.
«Ja! Ja det var det!» sa jeg.
Guttene så litt rart på hverandre.
«Hva? Hvem er denne Aiden?» Sa jeg forvirret mens jeg så fram og tilbake på dem.
«Aiden er en stille og ja hva skal jeg si, en sjenert person, og han er veldig god med pistoler. Han er en god person, men bare litt spesiell.» forklarte Luke og Thomas fortsatte;
«Folk snakker med han av og til, meg samtalen går ikke så langt, for å si det sånn»
«Forresten, jeg fant tegnesakene dine Merida» Sa Will og ga dem til meg. Jeg takket og tok imot.
Jeg ble stille og tenkte for meg selv; Aiden, så det er det han heter. Jeg fikk jo ikke takke han for at han, vel ja, reddet livet mitt! Jeg må få sakt takk til han.
Når vi kom tilbake innenfor porten så kom Alex og Jack løpende bort til oss med et bekymret blikk.
Jeg forklarte at jeg hadde det helt fint og så fikk jeg øye på Edward i døråpningen til spisesalen. Jeg fikk en klump i halsen, men dette måtte gjøres! Jeg gikk bortover til Edward og begynte å forklare mens jeg så skamfullt ned på bakken.
«Unnskyld Edward, det var ikke meningen. Det som skjedde var at jeg sovnet av og når jeg våkn-» Begynte jeg, men Edward la den ene hånden sin på skuldra mi og sa;
«Det går bra. Du er trygg og i like helt, men prøv å ikke gå alene inn i skogen når det er natt igjen. Og jeg er ikke sur på deg, bare så du veit det» Smilte Edward og gikk inn i spisesalen og videre inn på kontoret hans.
YOU ARE READING
Født av lyset
RomanceDette er en norsk historie som handler om Merida. Hun våkner opp i en skog, aner ikke hvor hun er eller hva som skjer. Noen er etter henne, men blir reddet av noen gutter som bringer henne til en stor leir, og det blir litt pinlig for Merida da hun...
