Født av lyset

Kapittel 16 - Plukke blomster

Meridas pov.

Det var kjempegøy å være der på spaet. Vi var mest i det store svømmebassenget og lekte masse leker bare for gøy. Andre lå på en bademadrass og sov, mens vi andre plasket og lekte rundt som noen fem-åringer.

Etter noen timer så bestemte jeg meg for å dra fra spaet og gikk til hytten min for å skifte. Jeg tok på med det samme jeg hadde på før i dag og gikk tilbake til spisesalen.

Jeg begynte å tenke på festen jeg skulle på....med en dude jeg ikke helt kjenner.

Det bekymret meg litt at jeg ikke kjenner han, men jeg skal ikke være der så lenge da. Kanskje det er noen på festen som veit hvem jeg er og kan hjelpe meg med å få tilbake hukommelsen min.

Jeg bestemte meg for å dele denne nyheten med Mishell, spør hva hun syntes. Jeg gikk til henne, men før jeg fikk spørre så begynte hun å snakke.

«Hei Merida, kan du hjelpe meg med noen ting.» Spurte hun snilt.

«Ja selvfølgelig»

«Flott! Kan du først hjelpe meg med oppvasken?» Spurte Mishell og jeg nikket.

Vi stod nå vedsiden av hverandre og tok oppvasken sammen, dette var en fin mulighet for å spørre.

«Jeg og Alex var jo i byen en snartur i dag, så skulle han på en game-butikk og jeg på en tegne-butikk. Når jeg var på vei ut derifra så klarte jeg å bompe inn i noen, det var en gutt og jeg traff også på han forrige gang jeg var i byen. Jeg kjenner han ikke og han kjenner ikke meg, men han inviterte meg til en fest som er i morgen på kvelden. Jeg klarte ikke å si nei... var det dumpt av meg å si ja?» Forklarte jeg mens Mishell lyttet spent.

«Nnaaaw, så søtt. Jeg syntes ikke det er noe dumpt, meeen siden du ikke kjenner han..... Nei det kommer til å gå bra, dere skulle jo på en fest hvor det sikkert er masse folk. Husk å ikke vær ute til det blir alt for mørkt.» svarte hun mens hun så på meg med et blikk som sa Du husker hva som skjedde og jeg nikket.

Så fortsatte hun med et lite fnis først; «Når du hadde gått og lagt deg den natten så kom Edward bort til meg og vi snakket litt. Han sa at han følte at du var en spesiell jente og at du hadde en veldig sterk aura.»

....Seriøst? Jeg?

Vi var ferdige med oppvasken og hun hentet en liten søt kurv med to poser i, den ene var noen nøtter oppi og i den andre var det frø.

«Det jeg prøver å komme fram til er at vi er glad i deg, du er en del av familien vår nå og du er en veldig spesiell jente så vær forsiktig. Så! Jeg tenker det ville ha vert fint med noen blomster i vaser på bordene i spisesalen nå siden det er sommer. Så hvis du kunne ha gått utenfor porten og plukket masse fine blomster, her er en kurv du kan legge dem oppi. Du trenger ikke stresse, ta deg goooood tid og nyt det fine været. Jeg har lagt noen nøtter og frø oppi slik at du kan mate fuglene og ekorn, det er masse av dem der ute om dagen.» sa Mishell.

Jeg tok imot kurven og smilte; «Takk.» Så gikk jeg ut av porten og inn i skogen.

Når jeg hadde gått litt så hørte jeg en grein som knatt bak meg og jeg snudde meg fort av redsel. Men det var bare Aiden, han stod litt lender bak på stien og så ned med hendene i lommene på buksa.

Han hadde på seg en enkel mørkegrå hettegenser med et hvit t-skjorte inni, og mørkeblå bokse.

Hva gjør han her...

Jeg gikk sakte videre og etterhvert så hørte jeg noe skritt bak meg, jeg så bak mens jeg gikk og han kom gående etter meg....

Det var nesten litt creepy, men samtidig så var det som om noe sa meg at det var hyggelig.

Etter å ha gått litt så kom vi ut på en litt mere åpen plass der det var masse fine blomster!

Jeg satt meg ned i gresset og fugler samlet seg rundt meg, så jeg tok fram frøene og nøttene. Når fuglene fikk øye på dem så landet de rundt meg, noen landet på armene mine, til og med på hodet mitt. Jeg begynte å flire litt, for nå kom ekornene også.

Aiden stod litt lengre bort fra meg og så kom det et ekorn bort til han, den så opp på han i håp om å få noe. Aiden satt seg ned på huk og strakte ut pekefingeren for å røre ekornet, men den gikk bare unna.

Aiden så bare tomt på ekornet... Jeg blei bare sittende å se på han. Tro om han er ensom? Jeg veit ikke hvorfor, men jeg syntes liksom litt synd på han.... Det virker som om han ikke vil være med de andre, men samtidig så får jeg følelsen av at han er ensom.

Jeg kastet litt frø ned på bakken slit at fuglene fløy av meg og så gikk jeg og satte meg vedsiden av Aiden. Så tok jeg ut hånden hans og la litt nøtter oppi.

«Her, jeg tror nokk at det var nøtter ekornet ville ha» Sa jeg rolig og smilte til han, så kom ekornet hoppende bort til han og tok noen nøtter.

Han så litt sjokkert ut når ekornet kom tilbake, men da han så på meg og så at jeg smilte så........så ble han rød i ansiktet. Han rødmet faktisk, men så la han den andre hånden sin over den ene siden av ansiktet hans og så vekk(Se Bilde).

Nnaaaawww.

Masse fugler og ekorn kom og omringet oss, men etter hvert så gikk vi fri for nøtter og frø. Jeg begynte å plukke blomster og Aiden la seg ned i gresset.

Her satt vi, i en blomstereng mens solen skinte på oss. Etter hvert så hadde jeg plukket masse blomster og det begynte å bli veldig fult i kurven. Når jeg så bort på Aiden så hadde han hetten på seg helt over øynene, slik at jeg ikke kunne se om han sov eller bare slappet av.

Jeg satte meg på kne vedsiden av han og strakte hånden rolig mot hetten hans, jeg tok tak i den og løftet hetta rolig opp. Han hadde øynene igjen og jeg bare så på han og smilte, men så åpnet han øynene sine og møtte blikket mitt. Jeg slapp hetten fort og så bort, men jeg klarte ikke å holde all latteren inne.

Jeg fniste litt og Aiden satte seg opp. «Skal vi gå tilbake?» spurte jeg når jeg hadde klart å slutte å fnise. Han svarte ikke, men reiste seg opp som et svar. Han er så stille og forsiktig hele tiden.