Hei! Beklager at jeg ikke har oppdatert på en stund! Det var en del som måtte gjøres, selv om det ble sommerferie. Men jeg skal forbedre meg og skrive oftere nå i sommerferien.
Håper dere liker kapittelet og ha en fin sommerferie!
Vote og kommenter plis!
Meridas pov.
Det gikk fra natt til dag og jeg følte for å stå opp tidlig. Vel, det var ihvertfall det jeg trodde inntil jeg gikk inn i spisesalen. Nesten hele leiren var samlet i spisesalen, men jeg kunne ikke få øye på Thomas. Han sover sikkert ennå. Jeg ruslet bortover til barden der Mishell og Edward stod.
«God dag Merida» Sa Mishell og Edward i kor.
«God morgen» Svarte jeg med et gjesp.
«Har du sovet helt til nå?» Spurte Mishell ettersom hun vasket over barden med en vaskeklut.
«Ja? Hva er klokken da?» Svarte jeg imens jeg så igjennom frokostmenyen, hvor det merkelig nokk stod dagsmeny på, sikkert en feil...
«Klokken er litt over 3 på dagen»
«What!?» utbrøt jeg overasket og la ifra meg menyen. Edward begynte å le. Luke kom og stilte seg ved siden av meg.
«Mornings sleepyhead» Ertet Luke og bumpet forsiktig i meg med hoften sin.
...
Etter at jeg fikk bestilt meg mat, gikk jeg og satte meg ved bordet der guttene satt. Jeg ble også ertet litt der for å ha sovet så lenge, men så begynte de å snakke om noe annet.
Dørene til spisesalen var åpnet helt opp fordi det var så varmt ute. Bare litt etter at jeg ble ferdig med å spise, kom det en due flygende inn i spisesalen og bortover mot barden. Duen holdte et sammenrullet ark med en nøye brettet sløyfe av silke rundt rullen.
Edward, som stod foran barden, strakte ut den ene hånden sin med en strak håndflate. Duen kom flygende bort til Edward og slapp rullen i hånden hans. Duen svinget unna i en fin, elegant bue og landet deretter på gulvet foran han.
Edward åpnet rullen, hele salen ble stille når han begynte å lese inni seg. Ettersom han leste igjennom brevet begynte han å smile mer og mer.
Til slutt, hevet han hodet sitt og begynte å lese høyt, hele salen lyttet i spenning.
«Kjære Hvite Lotus, dere er invitert til et ball på slottet Lardel, i Verteron Lardel Kongerike. Ballet er i forbindelse med min sønn, Prins Lucas, sin 18 års bursdag. Ballet vil pågå i to dager og gjestene ankommer dagen før ballet. De andre gjestene tilbringer deres netter på hotell i Verteron kongerike, mens Hvite Lotus får tilbringe nettene sine på selveste Lardel slottet, hvor de får egne rom. Hvite Lotus får også tilbudt dress eller kjole etter ønske, i tillegg følger det med alle døgns måltider. Gleden er på vår side over deres ankomst, med vennlig hilsen - Kong Arthur av Verteron Lardel kongerike.»
Hele salen ble fullt med jubel og applaus, jeg mener, vi skal på ball! Jeg begynte også å klappe og smile.
Jeg lente meg over til Jack, som satt ved siden av meg, og spurte forsiktig under all jubelen;
«Hvite Lotus? Kong Arthur?? Kan du forklare til meg hva som foregår?»
«Hehe, selvfølgelig. Hvite Lotus er navnet på denne leiren, slik at når noen sier Hvite Lotus, så mener de oss. Kong Arthur er en god venn av Edward, som er lederen av Hvite Lotus. Kong Arthur, derimot, er kongen i Verteron kongeriket, hvor slottet hans heter Lardel og har byen sin, Verteron, i en sirkel rundt slottet. Hvis det er forståelig? Du kommer til å skjønne det med byen og slottet når du ser det.» Forklarte Jack, jeg takket for forklaringen og gikk mot Edward og Mishell.
Edward ga brevet videre til Mishell og før jeg fikk sagt noe, var allerede Mishell før meg.
«Ballet begynner i overmorgen, som hvilket betyr at vi drar i morgen!» Sa Mishell både overasket og overlykkelig når hun leste igjennom brevet selv (Se Bilde).
«Allerede i morgen? Jaja, vi får vel begynne å pakke.» Mumlet Edward til seg selv, så ga han beskjeden høyt til de andre i salen.
Det gikk bare noen få sekunder før salen var helt tom! Alle var så spente på å dra til Verteron, til og med Mishell var gått for å pakke!
...
Når jeg selv var på vei tilbake til hytten, kom Thomas ut av hytten sin. Så fort han fikk øye på meg, smilte han og jogget bortover til meg.
«Heisann!» Begynte Thomas.
«Hei!» smilte jeg tilbake. «Har du hørt nyheten om at vi skal på ball i Verteron, på slottet Lardel?» Spurte jeg.
«What!? Nei det visste jeg ikke, når drar vi?»
«Vi drar allerede i morgen, men ballet er ikke før de to nettene etter i morgen.» forklarte jeg.
...
Alle hadde kommet seg i pakkingen og var endelig blitt klare, vel alle unntatt meg såklart. Alex og Jack hadde gått tilbake til spisesalen. Nå var jeg alene i hytten, forlatt i alle disse forskjellige valgene om hva jeg skal ta med meg.
Eeeehh, skal jeg ta med denne genseren eller denne toppen?? Hmm, hvorfor ikke begge! Tenkte jeg for meg selv ettersom jeg pakket alt i baggen jeg fikk av Mishell.
Etter at jeg hadde pakket meg ferdig, stoppet jeg opp når jeg så ut av vinduet. Det hadde begynt å regne. Det var som om alt rundt meg stoppet, det var som... som, om omgivelsene rundt meg forandret seg. Jeg så fortsatt ut gjennom vinduet, av en aller annen grunn var det mørkt ute, det regnet også. Dråpene som ble kastet mot glasset, vinden som slo mot vinduet. Alt var hentet rett ut fra en skrekkfilm.
Men hvordan er dette mulig? Det var jo midt på lyseste dagen for noen minutter siden?? Og nå er det bekmørkt ute... Av en eller annen grunn så klarte jeg ikke å verken bevege meg eller se en annen retning, bare igjennom vinduet.
Plutselig var det som om jeg var nærmere vinduet, og av meg selv så la jeg begge hendene på vinduet. Jeg lente hodet mot glasset, men var fortsatt ikke borti. Nå var det som om jeg kunne kjenne slagene av hver enkelt regndråpe, slagene som prøvde å trenge igjennom glasset. Vinden som prøvde å knuse glasset.
Etter litt, la det seg en hånd forsiktig og rolig på den ene skuldra mi. Jeg skvatt ikke, tvert imot, det var som om jeg visste at denne hånden tilhørte et trygt og godt menneske.
«Du må aldri gå utenfor porten når det er kveld, hold deg innendørs.» Begynte en trygg og bestemt, men snill og vennlig stemme. «Det er veldig farlig ute om natten. Det er da de tapte og desperate kommer fram, de verste av de verste.»
Etter at mannen hadde snakket, ble alt uklart. Det ble så uklart at jeg ikke kunne tyde hvor jeg var. Men det var da det ble mørkt rundt meg, som om jeg var tapt i en mørk, tett sky.
«...Aldri gå utenfor porten...» ... «Veldig farlig...» «..Tapte og desperate...» Enkelte ord ble gjentatt etter hva som ble sagt, men de ble talt langt unna meg. Det ble veldig utydelig og til slutt kunne jeg nesten ikke tyde hva som ble sagt.
«Ohm na..n..». «ver..e ahv dm. Ve..t.»
... «Merida»Talte en klar, men lav stemme
KAMU SEDANG MEMBACA
Født av lyset
RomansaDette er en norsk historie som handler om Merida. Hun våkner opp i en skog, aner ikke hvor hun er eller hva som skjer. Noen er etter henne, men blir reddet av noen gutter som bringer henne til en stor leir, og det blir litt pinlig for Merida da hun...
