Vote og kommenter hva dere syntes!
Meridas pov
... «Merida»
Etter at jeg hørte navnet mitt, var det som om jeg ble kastet ut av den mørke skyen og tilbake til rommet mitt. Det gikk en stund før jeg fattet at jeg stirret tomt inn i skapet mitt. Det var da jeg kjente at det hadde rent en tåre nedover ansiktet mitt. Den hadde allerede kommet seg til nederst på skinnet mitt. Jeg skyndet meg å tørke den vekk, før jeg så mot døren til rommet mitt.
Det var Aiden som stod i dørkarmen og selv om han hadde det følelsesløse ansiktet sitt framme, så kunne jeg lese det i øynene hans. Jeg kunne se det gjennom det triste, tomme blikket.
Han var bekymret.
Vi hadde øyekontakt en stund og jeg skjønte fortsatt hva han mente. Men jeg ville ikke snakke om det, jeg ville ikke snakke om hvorfor jeg blir stille og stopper opp, jeg ville ikke snakke om hva som går gjennom hodet mitt når jeg blir stille og stopper opp. Jeg ville ikke snakke om at jeg så kjente fjes og kjente steder i illusjonene og drømmene mine. Jeg vil ikke snakke om noe av det!
Fordi, jeg klarer ikke å huske. Og det irriterer meg, selv om jeg ser for meg ansiktene deres og slottet som vi alltid er i, så klarer jeg fortsatt ikke å huske. Når jeg ser for meg kvinnen og mannen, det er som om jeg vet hvem de er.
Mannen kalte kvinnen for Victoria, og det høres bare mer kjent ut. Victoria og ..E.. Noe med E.
Jeg så ned på gulvet. Det føltes ut som om jeg kjente dem så godt, som om de har betydd så mye for meg, og det gjør det enda vanskeligere å godta at jeg ikke kan huske hvem de var. Det irriterer meg så mye at det er like før tårene vender over i øyet mitt.
Etter litt fikk jeg endelig presset ut noen ord til å avbryte denne pinende stillheten. «...Jeg vil ikke snakke om det» mumlet jeg lavt, men tydelig ettersom jeg fortsatt stirret ned mot gulvet.
Jeg kunne føle blikket til Aiden som så bort på meg.
«Merida» Han talte navnet mitt igjen, men jeg kunne fortsatt ikke huske. Kom jeg noen gang til å huske? Irritasjonen min økte og gikk mer over til å bli sinne.
«Jeg vil ikke snakke om det sa jeg!» utbrøyt jeg høyt.
...Jeg skvatt selv over at jeg sa det så høyt og i en aggressiv tone. Jeg så opp på Aiden igjen, det så ikke ut som at han ble overasket.
«Huhh, unnskyld. Det var ikke meningen å heve tonen til noen, jeg veit ikke hvorfor jeg ble så irritert ista.» beklaget jeg og snudde meg for å se over hva jeg hadde pakke, i depresjon.
Huhh, hvorfor ble jeg så sint.. og på Aiden til og med.
Plutselig omfavnet Aiden meg (Se Bildet). Han strammet grepet rundt meg og mens han klemte meg, sa han noe som jeg ikke helt klarte å slutte å tenke på.
«Jeg kan se at det er noe som plager deg, det er flere som også har sett det. ... Det blir ikke bedre om du aldri snakker om det med noen.»
Grepet løsnet og når jeg snudde meg, var Aiden borte.
...
Da var alt pakket og klart til reisen i morgen. Når jeg var på vei til spisesalen, møtte jeg på Andre, merkelig nokk. Han kom ut fra spisesalen og var nokk på vei til hytten sin. Vi hilste og slo av en prat sammen.
«Det begynner å bli noen dager siden sist vi pratet, siden jeg sover hele tiden.» Begynte han etterfulgt av en liten latter. «Jeg har pratet med Mishell om reisen i morgen, vi drar faktisk allerede rett etter frokost. Forresten, vil du sitte i samme vogn som meg og Aiden i morgen?» Spurte Andre til slutt.
Jeg takket gledelig ja til forespørselen fra Andre. Men kom til å spørre om hva han mente med samme vogn?
«Mishell kan bare teleportere den lengste strekningen mellom to portaler, to ganger i løpet av et døgn. Fordi det å sette opp portaler og lede igjennom dem, er veldig slitsomt. Og siden vi har reist til Verteron før, så vet Kong Arthur posisjonen vi havner på etter siste portal. Og dermed sender han masse hester med vogner, slik at vi ikke trenger å gå resten av veien.» Forklarte Andre mens han viste med hendene sine.
...
Etter at Andre dro til hytten sin og jeg mot spisesalen, begynte jeg å tenke litt på at jeg takket ja til å være i en liten hestevogn sammen med Andre og Aiden over en lang tid! Jeg mener, Andre kommer sikkert til å sovne, slik at det blir, på en måte, bare meg og Aiden. Bare tanken fikk meg til å rødme.
Nei blæh! Merida, slutt! Dette kommer til å bli koselig, uansett så kommer Andre sikkert til å være våken en god del av turen! Jeg klappet meg selv på skinnene mine to ganger for å skjerpe meg, før jeg gikk inn i spisesalen.
Siden vi skulle dra i morgen, valgte jeg å ta meg en dusj i dag. Så jeg gikk ned til spaet, som heldigvis ingen brukte for øyeblikket, og lukket døren bak meg.
Etter at jeg gikk rundt den lange veggen og kom på den siden der det store badebassenget var, la jeg merke til at det lå noe på bunden av bassenget. Det var lite, tynt og svart.
Jeg stod nå ytterst på bassengkanten, som var litt framfor døren inn til dusjene, for å se nærmere på hva det var som lå på bassengbunden. Etter noen sekunder så jeg at det bare var et hårstrikk.
Hmm, jeg må huske på å si ifra til Mishell om hårstrikket.
Mens jeg tenkte på det, snudde jeg meg og skulle til å ta tak i dørhåndtaket. Men rett før jeg tok tak, slo døren seg opp! Jeg skvatt og tok et raskt skritt tilbake, men klarte å skli.
Det var Luke som tydeligvis nettopp hadde dusjet, og dermed hadde bare et badehåndkle dårlig snurret rundt midjen sin, som han holdte sammen med den ene hånden sin.
Etter at jeg sklei, falt jeg bakover og var på vei ned i bassenget. I fallet mitt ned mot vannet, skatt Luke til og strakte seg etter meg i all hast med begge hendene sine, etterfulgt av et; «Merida!» som han ropte, selv overrasket.
Siden han strakte seg etter meg med begge hendene sine, slapp han taket i badehåndkleet sitt... og dermed falt det av han. Jeg lukket øynene mine rett før det falt, slik at jeg ikke så noe!
Luke klarte akkurat å ta tak i hånden min, men det hjalp ikke mye nå, siden begge falt i bassenget like etter han fikk tak.
Luke tok tak i meg under vann og løftet meg opp slik at når vi kom til overflaten, så satt jeg på armene hans og knærne mine lente seg inntil brystet til Luke.
Jeg holdte hendene foran øynene mine og sa gjentagende; «Jeg så ingenting, jeg så ingenting, jeg så ingenting!» Luke satt meg på kanten av bassenget og snurret badehåndkleet sitt godt rundt midjen sin etter at han klatret ut av bassenget.
Fillern, nå er klærne mine helt søkkvåte...
«Det går bra, det går bra» Begynte han, men etter at jeg hadde reist meg og åpnet øynene mine, tok han meg rundt midjen min og trakk meg inntil brystet sitt. «Men det hadde ikke gjort noe om du hadde sett den, hvis du skjønner hva jeg mener.» sa han i en flørtete tone og smilte lurt ned på meg, mens han bevegde øyenbrynene sine opp og ned rytmisk.
...
Jeg jaget Luke ut av spaet og kom meg endelig i dusjen etter at jeg hadde låst døren inn til dusjene.
Etter en god og varm dusj, gikk jeg tilbake til hytten min.
أنت تقرأ
Født av lyset
عاطفيةDette er en norsk historie som handler om Merida. Hun våkner opp i en skog, aner ikke hvor hun er eller hva som skjer. Noen er etter henne, men blir reddet av noen gutter som bringer henne til en stor leir, og det blir litt pinlig for Merida da hun...
