Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 39

Elijahs POV

Jeg fjernet tennene mine fra halsen hennes og så ned på henne. Det jeg forventet var to nydelige øyne som stirret inn i mine, men det jeg så var noe helt annet. Øynene hennes var lukket og huden var hvit. Da jeg kjente etter puls, var det ingen. Panikken krøp seg inn på meg.
"Louise." Kalte jeg ut til henne litt lavt. "Louise!" Litt høyere. "Louise!!" Skrek jeg, kvelt av tårene mine. Min elskede som hadde endelig kommet tilbake til meg, har nok en gang forlatt meg, men denne gangen på grunn av meg. De andre kom ut antakeligvis på grunn av at jeg skrek. De sjokkerte blikkene stirret på Louise, men da blikkene deres landet på meg var de rasende, de la nok merke til blodet hennes som var på leppene mine som en slags brutal, blodig leppestift. Michael kom raskt bort til meg og plantet et hardt slag i kjeven min.
"Hva tenkte du?!" Ropte Michael i sinne. Jeg så ned og la en hånd på kjeven. "Det var jo en del av planen.." var alt jeg fikk ut av meg.
"Du skulle ha ventet til vi alle var der!" Ropte han forbannet, men likevel dro han meg inn i en klem. "Hun ba meg om å gjøre det." Hvisket jeg. Michael gikk ut av klemmen for å se meg inn i øynene.
"Hva mener du? Hvorfor?" Spurte han.
"Hun mente øyeblikket passet perfekt og hun ville vel ikke at dere skulle se.." Sa jeg og trakk på skuldrene. Ingen sa noe. Jeg reiste meg opp og bar Louise i armene mine. Jeg la henne på sofaen og satte meg på gulvet ved siden av henne. Håret hennes hadde mistet all glans, mens øyelokkene hennes hadde en lett, rød farge. Leppene var blå og tørre. Jeg klemte hånda hennes.
"Vær så snill og ikke forlat meg igjen.." hvisket jeg.

Mens jeg stirret på henne, skjedde det noe jeg aldri hadde sett noe lignende til. Sakte, men sikkert fikk leppene, øyelokkene og håret tilbake fargen de originalt hadde, men mye vakrere enn før. Huden var fortsatt hvit som snøen, men resten gikk tilbake til normalt.
Hånden hennes klemte plutselig tilbake, men hardt. Veldig hardt.
Øynene hennes åpnet seg sakte. De var røde som blod. Hun stirret på meg som om hun ikke visste hvem jeg var, men blikket hennes myknet opp etter en kort stund.
"Elijah.." Hvisket hun og smilte, men smilet datt og hun fikk et desperat blikk. "Det brenner.. halsen min brenner." Hvisket hun med en hes stemme, mens hun klemte hånden min kjempe hardt.
Jeg skjønte med en gang hva hun trengte og i full fart hentet jeg en pose med blod fra kjøleskapet og rakte henne den.
Hun rappet den fra meg fort og begynte å sluke det mørke innholdet i seg.

Hun slang fra seg posen på gulvet og pustet tungt.
"Så det er sånn det føles.. så deilig." Hvisket hun og smilte.
"Ja, det er lett å bli hektet på." Sa jeg og lo kleint. Huden hennes fikk tilbake litt av den naturlige hudfargen hennes. 
Hun satte seg sakte opp og pustet tungt ut.
"Jeg lever." Sa hun lavt og så i gulvet. Et stort smil dukket opp på ansiktet hennes og øynene hennes rettet seg mot meg. "Jeg lever!" Skrek hun av glede og klemte meg. Vi falt på gulvet og lo. Etter latteren så vi på hverandre og kysset hverandre ømt, som om livet ikke kunne vært bedre.

-5 år senere-

Louises POV

Vannet i elva strøk mot føttene mine. Vinden kysset meg mykt på huden og lyden fra trærne fylte meg med fred. Lyden av galopperende hester lød fra engen bak meg. Solen skinte og glinset i vannet. Jeg og Elijah hadde flyttet til New Zealand for 3 år siden for å starte på nytt. 2 år siden giftet vi oss på en vakker sommerdag.

Elijah satte seg ved siden av meg ved elvekanten og kysset meg på hodet. Han la armen rundt meg og vi satt der stille, nøt stillheten. Lykkelige, forelsket og fredfulle. Aldri igjen skulle vi bli splittet eller dø, aldri igjen. For vi er udødelige.

THE END

_____________________________________________________________________________

Jaja, alle historier må ende en gang. Jeg måtte bare avslutte historien nå. Har ikke tid til å skrive lenger og vil ikke at dere skal sitte og vente på et nytt kapittel :)

Tusen takk for all støtten. Hvis jeg skal skrive mer en annen gang, så blir det på engelsk, så følg med, kanskje dere hører mer fra meg ;)