Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 14

Louise's POV

"Fordi jeg elsker deg!" Utbrøt han. Noen få tårer rant nedover kinnene hans, men han tørket de raskt vekk. Jeg var sjokka og visste ikke hva jeg skulle si. En kort stillet dannet seg mellom oss før han brøt den.

"J-jeg burde dra!" Sa han og snudde ryggen sin mot meg. Uten å nøle tok jeg sats og løp bort til han og klemte ryggen hans. "Ikke dra..." Hvisket jeg og holdt han tilbake. Hele han spente seg under min berøring. Han la en hånd på den ene hånden min som var plassert på magen hans foran og løftet den sånn at han kunne snu seg mot meg. Da ansiktet han var vendt mot meg var hele ansiktet hans fyllt med både stor sorg og kjærlighet. Øynene hans var rødsprengte og fylt med tårer. De grønne øynene hans var like nydelige som før, men plutselig skiftet de farge til en rødaktig en. Han åpnet munnen for å si noe og det var da jeg la merke til tennene. To lange, sylskarpe hoggtenner. Vel dette beviser jævlig mye..

"Se på meg... Du vil at et monster som meg skal bli?" Sa han med en stemme som var utrolig skjelven, som om han var på vei til å gråte. Jeg ble hvor jeg var og studerte ansiktet hans. Da han la merke til at jeg ikke rygget eller virket redd i det heletatt, fikk han et forvirret drag over ansiktet. Jeg la hendene mine på hvert av kinnene hans.

"Jeg bryr meg ikke om du er et monster. Ikke etter alt som har skjedd, for du har vist meg noe som ingen andre gutter har vist meg. Du har vist meg en kjærlighet ingen andre kan toppe. Uansett hva du gjør eller har gjort, så kommer jeg uansett til å tilgi deg, fordi alle gjør feil engang i blant." Jeg holdt øyenkontakten gjennom hele talen min. Jeg la merke til at noen tårer hadde rent nedover kinnene mine.

"Men det viktigste er at jeg elsker deg også!" Utbrøt jeg og smilte varmt til han. Øynene og tennene hans forandret seg tilbake til normalt. Et smil formet seg på ansiktet hans.
"Jeg hadde ikke klart å leve uten deg..." Hvisket han og lente pannen sin på pannen min. Han la en hånd på det ene kinnet mitt og strøk med tommelen varsomt. Hele meg føltes varm. Det var lenge siden jeg hadde vært i kontakt med han. Elijah smilte til meg og lukket øynene som et signal. Jeg tok hintet og lukket øynene og lente meg fram.

Elijah's POV

Mens våre lepper bevegde seg synkronisert, la jeg hendene mine rundt midjen hennes og trakk henne mer inntil meg. Kysset var så fylt med kjærlighet at man nesten ville grave etter mer, men jeg lot være. Jeg ville at hun skulle være trygg med meg.

Etter en stund trakk vi oss tilbake og så på hverandre med et stort smil, men for en eller annen grunn, så falt smilet hennes.
"Alle disse hemmelighetene..." Begynte hun og så meg inn øynene. Et svakt smil formet seg på leppene hennes.
"Kan du fortelle meg hvordan du ble til vampyr?" Spurte hun nysgjerrig og la en hånd på kinnet mitt. Hjertet mitt begynte å slå fortere og et stort sug dannet seg inni magen min, som om du sitter i en karusell. Et bildet fylte tankene mine. Et flashback. Det var blod overalt og Camille lå i hendene mine og gispet.

Jeg rygget bakover, vekk fra Louise og krasjet i en komode. Jeg grep tak i den, og kanskje et litt for hardt grep. Et kloremerke hadde dukket opp under hånda mi. Jeg så fortvilet ned på hendene mine. Hvorfor måtte jeg være den som overlevde?

Tankene mine ble revet bort av en hånd som berørte min. Jeg så opp og så en bekymret Louise stirre på meg. Hun dro meg inn i en klem.
"Unnskyld... Jeg skulle ikke spurt.." Hvisket hun med en trist stemme. Skyldfølelsen bygget seg opp inni meg. Jeg visste at måten jeg reagerte var feil. Hun fortjente å vite det.

Jeg subbet meg forbi henne og satte meg tungt ned i senga hennes. Det tok ikke lang tid før Louise var ved siden av meg. Øynene hennes lyste like klart som stjernene. Jeg så ned på hendene mine og sukket høyt. Hjertet mitt føltes tungt i bryskassa mi. Louise la hånda si på kneet mitt og klemte svakt mens hun strøk med tommelen.
"Det går bra!" Sa hun og smilte et smil man kunne smelte av. På en måte beroliget det meg.

"Det begynte i 1789..." Begynte jeg å fortelle historien.

................................................

Jeg sukket høyt etter jeg hadde fortalt om Camille og at Trevor fant meg. Hulking fylte ørene mine og jeg bråsnudde hodet mitt mot Louise. Der satt hun med hodet i hendene og gråt. Det var rart hvor mye empati hun hadde.
"Jeg beklager... Det der må ha vært vanskelig å snakke om!" Sa hun i mellom hulkene. Jeg dro henne inn i en stor klem og hun la armene sine rundt meg uten å nøle.
"Du fortjener sannheten!" Hvisket jeg i øret hennes med en myk stemme.
"Ikke en sånn sannhet!" Pep det fra henne. Hele henne ristet under meg. Jeg lo litt, og da jeg gjorde så hun opp fra brystkassen min og så på meg med et forvirret blikk. "Hvorfor ler du?"
"Jeg er ikke ferdig med historien enda, søta!" Sa jeg og smilte ned til henne med et trist smil.

"Etter Trevor forvandlet, begynte jeg som de fleste som akkurat hadde blitt forvandlet, akkurat det å myrde alle du møter. Trevor var jo selvfølgelig i mot dette og prøvde å lære meg å kontrollere kreftene mine, men jeg var altfor oppslukt i de nye og 'kule' kreftene jeg akkurat hadde fått. Dette varte i flere år faktisk." Sa jeg og sukket. Trevor slet virkelig med meg på den tiden.

-FLASHBACK-

ÅR 1793, 4 år etter forvandlingen.

"Elijah!" Skrek Trevor og dro meg i skulderen. Jeg røsket meg ut av grepet hans og fortsatte å jage en forsvarsløs tysk jente på alderen 17 år. Hun prøvde bare i begynnelsen å legge an på meg, og jeg spilte med rett før hun prøvde å kysse meg og jeg skrudde på det nydelige monster fjeset mitt.

Hun hadde ikke kommet så langt da jeg tok henne igjen. Hun snublet i den lange kjolen hun brukte. Disse kjolene var virkelig ikke praktiske. I det hun snudde seg, sto jeg rett bak hun, klar til å hugge til. Et skrik forlot de fyldige leppene hennes. Redselen i øynene hennes ga meg adrenalin. Jeg la en hånd over munnen hennes og dyttet henne inntil en steinvegg.
"Så, så lille lam! Har du gått deg vill?" Et ondskapsfullt smil formet seg på leppene da jeg sa den berømte replikken min. Redselen i øynene hennes steg, det samme med adrenalinet mitt. Smilet på ansiktet mitt vokste og jeg stirret ned på byttet mitt. Jeg kunne høre at Trevor nærmet seg, så jeg vridde hodet mitt og jeg hadde rett. Det sto han med et blikk fyllt med skam, anger, sinne og skuffelse. Han sukket og la en hånd forsiktig på skulderen min.
"Elijah... Du er bedre enn dette!" Sa han og smilte svakt til meg. Jeg bras ut i en fullstendig latterkrampe.
"Jeg er bedre! Bedre enn lille kjedelige deg som ikke utnytter de kreftene du har!" Skrek jeg ut. Han sukket nok en gang.
"Camille ville ikke ha ønsket dette!" Sa han og forandret ikke ansiktsutrykk. Camille, det navnet ringte inni hodet mitt om og om igjen. Hjertet mitt sank ned til bunns. Hendene som holdt jenta fast, datt.

"Slett minnene hennes..." Hvisket jeg med en hes stemme. Trevor nikket og gjorde som jeg sa.

-FLASHBACK FERDIG-

Louise så på meg med sympatiske øyne. At hun virkelig klarte å sitte å høre på hva jeg hadde gjort og alle jeg hadde drept, skjønte jeg ikke.
"Beklager, du misliker meg vel nå..." Hvisket jeg og så ned på hendene mine. De små hendene hennes grep mine.
"Jeg kommer aldri til å mislike deg! Jeg sa det i sta... Jeg elsker deg! Du er alt for meg!" Sa hun og smilte. Hjertet mitt slo i hundre. Hun sa alltid de rette tingene som skulle få meg i godt humør igjen.
Jeg kysset henne forsiktig på leppene.

"Min foralltid!" Hvisket jeg.

________________________________________________________________

A/N

Booooooring kapittel, men søtt!

Jaja... Litt ideløs her! Trenger litt hjelp <3

Vel, håper dere likte det fordee..... Elsker dere alle! <3

Gi meg gjerne tilbakemelding her eller på KIK, Silje0love <3