Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 18

-2 ÅR SENERE-

Louise's POV

"Drikk! Drikk! Drikk!" Skrek gjengen rundt meg. I hånden holdt jeg et lite shotglass i hånda med noe flytende i. Hodet mitt føltes susete, men likevel var det en god følelse. Høy musikk dunket i ørene mine. Menneskene rundt meg så mye bedre ut enn de var da de kom, noe som var rart. Det var sikkert alkoholen. Jeg sjenket i meg det flytende i glasset. Hele gjengen jublet rundt meg. Under meg, på bordet, sto det en vodkaflaske. Jeg vridde korken og helte i meg litt, etter det jublet jeg med gjengen mens jeg danset på bordet der jeg sto.

En hånd dro meg ned fra bordet. Jeg krasjet rett i en muskuløs figur og snublet litt bakover, men ble dratt tilbake inntil han.
"Louise, du er utrolig full.." Sa gutten og lo litt. Jeg smilte et stort og klønete smil til han.
"Willybear, du.. du er den som er.." Ordene som datt ut av munnen min ble avbrutt av et rap, men så fortsatte jeg. "full her!".
William sukket og dro meg ut av døra. "Du er rett og slett for ung til å drikke, og jeg er her for å passe på deg."
"Jeg er 17 år, det er nærme nok!" Protesterte jeg. "Brrr... Willyy.. Jeg er kaldt!" Sa jeg og lagde en sutrete trutemunn. Han slang en jakke rundt meg og førte meg mot en bil.
"Og du er for ung til å kjøre!" Sa jeg og krysset armene på en klønete måte.
"Jeg sa til foreldrene mine at det var en nødsituasjon, og dessuten har jeg øvelseskjørt lenge nok til å klare og kjøre en halv km." Sa han stolt og presset meg inn i bilen.

William førte meg ut av bilen, mot huset hans. Jeg så opp på han og lagde et forvirret ansiktsutrykk.
"Du kan vel ikke komme hjem når du er i denne tilstanden, kan du? Jeg har snakket med moren din. Du blir her i natt!" Fortalte han mens vi gikk inn døra.

Han støttet meg opp trappen og lo av meg hver gang jeg snublet.
"Her er gjesterommet, gå og legg deg!" Befalte han meg og dyttet meg inn i rommet og smalt døra igjen bak meg.
"Men jeg er ikke trøøøøøøtt!" Ropte jeg gjennom døra på en sutrete måte. Jeg subbet bort til senga og la meg ned. Sakte, men sikkert sovnet jeg.

Et brett med mat lå på sengekanten da jeg våknet. Jeg satte meg opp, forvirret over hvor jeg var. En hodepine føk over hodet mitt i sekundet jeg satte meg opp og minnene fra gårsdagen kom strømmende inn. Jeg sukket høyt for meg selv, litt skuffet over meg selv. På en stol i hjørnet satt William og stirret på meg med et trist blikk.
"Lou Lou, hvordan føler du deg?" Spurte han og reiste seg og satte seg heller på sengekanten. Jeg tok brødskiven og stappet den i kjeften. Mens jeg tygde, ga jeg han en tommelopp som et signal om at jeg følte meg bra. Han flirte litt og så ned.
"Noe du vil dele med meg?"
Jeg stirret forvirret på han. Noe å dele med han? Hva da? Han så opp og leste ansiktsutrykket mitt og smilte svakt.
"Lou.." Han så meg dypt inn i øynene. "Er det noen grunn til at du drikker? Det skjedde så plutselig!" Sa han og så ned igjen, med et trist ansiktsutrykk. Hjertet mitt føltes tungt for en eller annen grunn. Jeg ristet på hodet.
"Hvorfor skulle det være en grunn?" Spurte jeg og så ned på fatet.
"Hm, jeg tenkte det kanskje kunne være en grunn. Kanskje deperasjon?" Sa han og tvinnet tomlene. En klump dannet seg i magen min. Han hadde rett. Jeg visste ikke hva det var, men det var noe inni meg. De to siste årene har hjertet mitt føltes så tomt og tungt. Det er som om hjertet mitt har et stort hull i seg, men jeg vet ikke hvor det hullet har kommet fra.

Det var som om William leste tankene mine, for han dro meg inn i en stor klem som jeg gjerne tok i mot.
"Har jeg rett?" Spurte han.
Jeg nikket. "Har du noen gang følt at noe mangler, som en del av sjelen din er borte. Den har blitt dratt ut av deg. Det er sånn jeg føler, hele tiden og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!" Sa jeg og følte noen tårer renne nedover kinnene mine. William strøk meg nedover ryggen og sukket.
"Wow, den er tøff!" Sa han bare.

William satte meg av hjemme senere på dagen. Mamma så ikke ut til å mistenke noe. Hun bare hilste før hun dro på jobb igjen. Jeg løp inn på badet for å ta en paracet mot hodepinen. Etter det slang jeg meg ned på senga med laptopen min. Jeg satte på en rolig sang mens jeg gikk gjennom facebooken min. Sangen 'One grain of sand' av Ron Pope kom på og jeg slapp ut et lite gledesskrik, men gledesskrik ble nesten til tårer fordi teksten var så trist.

Et pling kom fra facebooken min. Det var en melding fra Remi.

Remi : Sistah from anothah mistah! Fyllekvinne!! Herre jesus, jeg trur vi må tøyle inn drikkegrensene dine!

Jeg lo høyt av meldingen og begynte å svare.

Meg : Ha ha, så morsom du er, din bæsj! Du var ikke noe bedre! Du spøy utover hele festen jo!

Remi : Jeg er såret! Ikke nevn det til noen, jeg har et rykte å bevare!

Meg : Hemmeligheten din er trygg hos meg. Heftig hangover?

Remi : Tror du? Tror jeg tetta doen.. :(

Jeg rulla over på ryggen og lo meg ihjel. Den gutten assa. Etter å ha ledd meg i hjel i en stund, rulla jeg meg tilbake på magen.

Meg : Jeg våkna opp hjemme hos William da!

Remi : Du knulla han, gjorde du ikke?

Meg : Gud, nei, Gud! Han er som en bror for meg!

Remi : Heyyy!! Såret!!

Meg : Beklager, sutrepave!

Remi : Apology taken into consideration.

Etter det klappet jeg igjen laptopen og subbet meg ned til kjøkkenet for å lage meg mat. Da jeg var midt i trappa, ringte det på døra. Hvem kunne det være?
Jeg jogget ned trappa for å åpne.

I døra sto det en høy og svært muskuløs figur. Han hadde en stram sort t-skjorte, mørk olabukse. Håret hans var blond-brunt, rufsete, men sexy. Kjevebeina hans var skarpe og kinnbeina hans var tydelige, men ikke altfor tydelige. Og øynene, det var noe kjent med dem, de fikk hjertet mitt til å løpe løpsk. De perfekte grønne øynene borret seg inn i mine. Jeg følte kinnene mine bli varme.

Blikket til den ukjente gutten var trist og virket svært ensomt. Han kremtet og vekket meg fra stirringen. Jeg følte ansiktet mitt bli varmt av flauhet.
"Vil du komme inn?" Spurte jeg og så ned på bakken. Hjertet mitt gikk i hundre for en eller annen grunn.
"Nei, jeg skulle bare hit for å se noe." Sa han med en dyp og hes stemme. Jeg så forvirret opp på han.
"Og hva er det?" Spurte jeg nysgjerrig.
"Ikke noe spesielt." Sa han kort og snudde seg og begynte ned trappa.
"Hvem er du? Hva heter du?" Ropte jeg ut etter han. Han stoppet og snudde seg mot meg. Et svakt, men nydelig smil spredde seg på ansiktet hans. To små smilehull dukket opp på kinnene hans.
"Elijah." Sa han, snudde seg og gikk igjen.

Da jeg hadde lukket døra etter meg, sank jeg sammen på gulvet og lente ryggen mot døra. Jeg holdt meg på venstre side av brystkassa og kjente på hjertet mitt. Hjertet mitt klarte bare ikke å roe seg ned. Hva er dette? Hvem var han?

________________________________
A/N

Tok ikke lang tid dette her ass <3
Djwksodn heeee's back. Han klarer bare ikke å holde seg tilbake. True love u knoww <3
Kommer sikkert ut mer snart, har skrivedilla nå <3
Love uuu <3