Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 16

Elijah's POV

Embry fulgte etter meg og Louise gjennom hele dagen, og for å være helt ærlig... det irriterte dritten ut av meg. Jeg kunne like godt rive av hode på han med en eneste gang, men siden Louise var der, måtte jeg holde sinnet på plass.

Louise så alltid på meg med et beskymret blikk, og det var noen øyeblikk hun så ut til å space ut litt, som om hun tenkte på hvordan universet ble til. Hun var antakeligvis bekymret over den såkalte krigen. Jeg ville ikke at hun skulle bekymre seg for meg eller krigen. Hun ville ikke være en del av den forhåpentligvis. Embry hadde advart meg mot dette.

"Elijah..." En stemme hvisket vedsiden av meg. Jeg så ned på Louise. Øynene hennes var fylt med tårer. I det øyeblikket følte jeg hjerte mitt knuse. Synet av henne gråte, var forferdelig. Jeg grep armen hennes og dro henne inntil meg og la armene mine rundt henne.
"Ikke la deg skremme av det Embry sier!" Hvisket jeg og strøk henne på ryggen. Gråten hennes forsvant mer og mer jo lenger jeg holdt henne.
"Jeg vil ikke at du skal forsvinne igjen!" Sa hun og så på meg. Bare den lille setningen fikk hjertet mitt til å knuse. Jeg kysset henne lett og smilte mykt til henne.
"Jeg skal ikke forsvinne!" Hvisket jeg.

Hvem skulle trodd at en vampyr kunne føle kjærlighet... Jeg visste ikke hva kjærlighet var, hva lykke var, før jeg møtte Louise. Det var noe med henne som fikk hele verdenen til å virke... bra. Hun fikk alt til å føles levende. Alt med henne er nydelig, selv om hun ikke vet det selv. Ingen har fått meg til å føle dette, og det er derfor jeg må beskytte henne. Hun kan ikke være del av denne krigen. Den er mer seriøs enn jeg trodde.

Jeg la armene mine rundt midjen hennes og dro henne mot meg. Høy musikk dunket i ørene våre. Vi valgte å dra på en ungdomsklubb for å få tankene vekk fra all dramaet. Ansiktene våre var noen få cm unna hverandre. Vi var i vår egen verden, mens musikken spilte sangen 'Please don't stop the music!' av Rihanna, selv så gammel den er, så er den utrolig fengende. Ungdommer på vår alder, vel Louise's alder, fylte hele disco rommet. Enkelte grinda på hverandre eller klina i et hjørne. Andre sto og dansa med vennene sine og koste seg. Jeg lo hendene mine gli ned på hoftene hennes. Armene hennes var rundt nakken min, kroppene våres var tett sammen og Louise begynte å bevege seg til rytmen. Etter en stund med awkward dansing, slo Louise seg virkelig løs og hun begynte å dirtydanse meg. Det var noe med musikken som gjorde henne sånn her. Det virket som all bekymring hadde løftet seg av skuldrene hennes. Jeg dirtydanset med henne og hendene mine begynte å bevege seg rundt på kroppen hennes. Vi var begge helt inn i musikken helt til dansingen vår ble avbrutt.

En gutt stoppet rett vedsiden av oss. Han var utrolig høy og muskuløs. Håret hans veldig mørk brun og øynene hans hadde en grønn-brun kombinasjon. Han kremtet og så på oss. Jeg så på han og så på Louise. Hun så rather sjokka ut.
"Hei, Louise!" Sa han med en dyp stemme og smilte til Louise.

Louise's POV

"Hei, Louise!" Sa gutten jeg hadde ventet på å se lenge. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Jeg kunne ikke tro at det var han.
"William!" Skrek jeg og hoppet ut av armene til Elijah og landet i William sine. Han var en av mine barndomsvenner, men han måtte flytte da vi var 11 år. Han var alltid der for meg da mamma og pappa kranglet.

Han ga meg en kjempe stor bamseklem. Jeg følte hele meg forsvant inn i brystkassa hans.
"Lou Lou, jeg har savnet deg! Åssen går det med deg?" Spurte han og slapp meg ut av klemmen, men beholdt en hånd på skulderen min. Jeg gliste til han. Han husket kallenavnet!!
"Jeg har det supert!" Sa jeg og smilte, men smilet datt fort da tankene om pappa dukket opp. Smilet til William forsvant raskt da han så reaksjonen min.
"Hva er galt, Lou Lou?" Spurte han og stirret på meg med omsorgsfulle øyne. Han la alltid merke til da jeg var trist da vi var små. Han pleide ikke å si noe, bare dra meg inn i klemmen hans.