Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 11

Louise's POV

"Det er mange sider av meg du ikke har sett enda og historier du ikke har hørt!" De grønne øynene hans så inn i mine. Hånda mi var klam etter å ha holdt hender med Elijah i en god stund. Vi gikk inn i skolebygget, og det føltes ut som om alle så på oss. Vel, føltes og føltes. ALLE så på oss da vi kom inn. Etter at jeg hadde vært borte fra skolen trodde sikkert halve befolkningen at jeg var død. Jeg smilte et kleint smil til Elijah.
"Du har rett, en dag må du fortelle meg alt om deg." Sa jeg og klemte hånden hans svakt. Han lo og klemte hånda mi tilbake.
"Alle stirrer på oss!" Hvisket jeg og så ned. Han ga meg enda et håndskvis. Jeg så opp på han igjen.
"De ser på deg og lurer på hvorfor du er så nydelig!" Sa han og løftet hånden min opp og kysset den. En liten rødfarge fylte kinnene mine.
"Tror ikke det er det de tenker på! Tror de er sjalu!" Sa jeg og dyttet han litt i siden. Han slapp den klamme hånda mi og la armen sin rundt meg. Forsiktig presset han meg inntil siden hans. Han lo litt og så ned på meg.
"Sjalue ja!"

Skolerutinene falt lett tilbake på plass og jeg hadde gått tilbake til mitt normale liv igjen, men denne gangen var alt bedre. Med Elijah ved min side, kunne jeg overleve alt. Likevel følte jeg at han skjulte noe for meg. Noe han aldri kommer til å si. Noe i fortiden som ikke kunne forklares med ord. Ikke ville jeg grave ut sannheten, for jeg visste at hvis jeg spurte om hva han skjulte, ble alltid ansiktet hans tomt og øynene hans livløse. Det skremte meg.
"Skal vi gå?" Sa en dyp og kjent stemme bak meg og vekket meg fra tankene. Jeg snudde og så Elijah lene seg i døråpningen til klasserommet. Han hadde en stram t-skjorte som fikk musklene til å vise seg ekstra mye. Håret hans var bustete på en elegant måte. Smilet var på plass og de berømte hjertesmeltende smilehullene var plassert på hvert sitt kinn. Jeg må innrømme at jeg siklet litt.
"Ferdig med å sjekke meg ut?" Sa han og smilet grodde på ansiktet hans. Han blunket til meg og gikk inn. Jeg lo en høy sarkastisk latter.
"Pff! Jeg ville aldri ha sjekket ut deg! Jeg så på det nydelige treverket som du lente deg mot og jeg syntes synd på den! Du spredde dritt på den!" Sa jeg og stakk nesa i været og smilte et lurt smil. En latter kom fra Elijah.
"Åh, du våger ikke å snakke slik om meg!" Sa han og spurtet mot meg. Jeg ga ut et lite hyl og rakk ikke å reagere før Elijah hadde løftet meg opp i brudestilling og løpt ut døra i full fart. Han bar meg som om jeg ikke veide en shit. Åssen ble han så sterk?!

Han slapp meg ned på gresset under et tre på gårdsplassen til skolen. Lungene mine svei etter å ha ledd meg ihjel. Jeg rullet rundt på bakken og lo enda. Da jeg rullet over på ryggen kom det en fallende person over meg. Han tok seg selv imot med armene på hver sin side av meg. Rødmelsen steg i ansiktet mitt. Han la litt av vekta si på meg, men ikke alt. Han lente pannen sin på min.
"Jeg er så glad for at jeg kom tilbake!" Hvisket han og så meg inn i øynene. Vinden blåste en varm bris mot oss og solstrålene lyste igjennom bladene på treet. Jeg smilte et varmt smil til han og la hånda mi på bakhodet hans. Øynene hans hadde trollbundet meg. Jeg lente meg mot han og kysset han lett.
"Jeg er glad jeg har fått deg tilbake!" Hvisket jeg og følte lykke spre seg inni meg. Han ga meg et flørtete flir og lente seg mot meg igjen og kysset meg igjen.
Tett i tett lå vi på gresset, taust. Stillheten var neppe klein, bare koselig. Dette var hvor jeg ville bli foralltid, i hans armer.

Hemmelighetene han prøvde å skjule begynte å nagge på meg. Han var kjæresten min, og er det ikke meningen at man ikke skal holde hemmeligheter fra hverandre?
Jeg satte meg forsiktig opp og så ned på Elijah. Han stirret forvirret på meg. Et lite sukk forlot munnen min.
"Du kan ikke holde hemmeligheter fra meg... Jeg vet du skjuler noe!" Utbrøt jeg og så vekk fra han. Hjertet mitt føltes ut som en stein. Jeg ville ikke presse svar ut av han. En arm grep rundt midjen min. Jeg kunne kjenne pusten hans i nakken min. Den var tung og intens.
"Du må ikke fortelle meg assa, men jeg syntes at vi burde fortelle hverandre alt!" Sa jeg og skulle akkurat til å legge hånda mi på armen hans som var rundt midjen min, men han var borte. Jeg bråsnudde meg. Ingen var bak meg. Raskt reiste jeg meg opp og gikk rundt treet. Hvor ble det av han? Han var ikke her. Hvordan var det fysisk mulig? Han var jo der for 2 sek siden og plutselig ble han borte.

Elijah kom ikke tilbake, så jeg var nødt til å gå hjem. Da jeg kom hjem så sto mamma på kjøkkenet og lagde mat. Håret hennes var bustete og ansiktet hennes var utslitt. Hun jobbet 2 jobber etter pappa forlot oss. Selvom jeg hadde vært sur på mamma i de siste månedene måtte jeg tilgi henne. Å ha en datter som er pissed på deg er kanskje ikke det beste når man allerede levde et slitsomt liv. Jeg gikk bort til henne og ga henne en klem.
"Spagetti til middag? Virkelig?" Sa jeg og lo. Hun lo en svak latter med meg.
"Ja, du må leve med det!" Sa hun og kløp meg i armen. Jeg klynket et falsk klynk og latet som jeg fikk vondt.
"Jeg bare tuller med deg mamma! Jeg elsker spagettien din!" Sa jeg og satte meg på spisebordet.
"Best for deg! Sett deg på rommet og gjør lekser!" Befalte hun meg og strøk meg på kinnet. Jeg nikket, hoppet av bordet og sprang opp trappa.

Jeg bestemte meg for å ringe Elijah etter jeg hadde gjort lekser. Jeg tok mobilen ut av lomma og tastet inn Elijah sitt nummer. For en eller annen grunn, begynte hjertet mitt å slå fortere. Nervøsiteten i meg steg. Hvorfor var jeg så himla forelska? Dæven...
Jeg måtte syke meg opp før jeg trykket på 'ring'. Da jeg endelig klarte deg, hørte jeg en ringelyd bak meg. Jeg bråsnudde meg i senga, (Ja.. jeg gjør lekser i senga) men ingen var der og lyden ble plutselig borte. En kjent stemme lød fra telefonen.
"Hallo? Hvor er du?" Spurte jeg inn i telefonen.
"Jeg er på butikken." Svarte Elijah med en monoton stemme. Det var noe med stemmen hans som skremte meg, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det.
"Du bare tilfeldigvis forsvant i sta og forlot meg alene i gårdsplassen på skolen." Sa jeg med en irritert stemme. Det ble en lang stillhet før Elijah sa,
"Kan ikke snakke akkurat nå." Og med det la han på.
Hva skjer med det?

Jeg bestemte meg for å gå til det spesielle stedet til meg og Elijah. Jeg dro på meg en hettegenser, noen sorte jeans og mine sorte converse. Med en gang jeg forlot døra, dro jeg hetta over hodet og gikk.
Stedet 'vårt' hadde nesten ikke forandret seg. Bare at blomstrene hadde fått mer farge. Sommerferien var dessuten bare 3 uker unna. Jeg kunne ikke vente på å slippe den terroristiske skolen og endelig kunne dra på stranda hver dag og henge med Elijah, Mia og Remi.
Fredrik og Elijah hadde tydeligvis fått tonen i det siste. Morsomt!

Jeg gikk bort til dammen/innsjø (vet ikke hva man skal kalle det :P). Jeg tok av meg conversa, noe som jeg hatet å gjøre fordi de er så slitsomme å ta på etterpå, brettet opp buksa og begynte å vasse i vannet. Heldigvis hadde sola varmet opp vannet litt, så det var ikke så utrolig kaldt. Jeg satte meg på kanten, men lot beina være i vannet. Plutselig hørte jeg en gren knakk noen meter bak meg. Jeg bråsnudde meg for å se hva/hvem det var. Det var ingen der, men på andre siden av engen, mellom grenene raslet det vilt, men det stoppet da jeg reiste meg. Jeg ville egentlig ikke gå bort for å sjekke hva det var, men i det siste hadde jeg opplevd såpass mye rart, så jeg brydde meg ikke. Det kunne være en turgåer eller bare noen som ville skremme meg.
Sakte gikk jeg bort for å sjekke hva det var. Da jeg nådde bort til buskene, så jeg ingenting. Jeg hadde neppe tenkt til å stikke henda mellom grenene for å sjekke heller. Istedenfor at jeg sjekka, så åpna busken seg opp av seg selv, og det var ikke noe menneskelig som kom ut. Det var gigantisk ulv, sånn som Remi, men denne var annerledes. Denne var kritthvit med et gigantisk kutt som gikk over øyet og ned til snuten. Øynene var himmelblåe, men kalde. Øynene dens var rettet mot meg. Jeg rygget bakover, men snublet i et eller annet bak meg. Flere ulver kom ut av buskene. 2 brune, 1 sort og 1 grå. Selv så nydelige de var, skremte de livsshiten ut av meg. Alle stirret på meg, men plutselig rettet blikket dems mot noe bak meg. Ørene deres la seg flatt og pelsen reiste seg på ryggene deres. Jeg snudde hodet mitt for å se hva de ble så sinte for. En skikkelse sto ved dammen og holdt... Skoen min? Denne mannen var ukjent. Han så ung ut, kanskje et eller to år eldre enn meg. Det var for langt unna til at jeg kunne se hvordan ansiktet hans så ut, men jeg kunne se at håret hans blonde og kroppen hans var veltrent. Ulvene knurret vilt.
"Løp!"skrek jeg ut uten å tenke meg om. Ulvene kom til å angripe han. En dyp og kort latter lagde ekko gjennom skogen.
"Å jenta mi, jeg er ikke redd for noen valper!" Lød det fra han og han begynte å gå nærmere.
Knurringen ble mer intens jo nærmere han kom. Jeg snudde meg tilbake til de farlige, truende, men nydelige ulvene. De hadde stelt seg i kampposisjon.
"Jeg hadde virkelig ikke kommet nærmere!" Advarte jeg og holdt øye med ulvene. Sakte og forsiktig reiste jeg meg opp. Det vekket oppmerksomheten til den hvite ulven med arret, som tydeligvis var alfaen. Den rettet de sinte øynene på meg, og øynene ble nå myke og snille. En gren knakk i det fjerne lenger inn i skogen bak ulvene. En gjenkjennelig ulv kom ut av buskene og kom fram mellom de to brune ulvene. Denne ulven visste jeg hvem var. Remi!
Øynene hans landet på meg og så på gutten bak, så tilbake på meg igjen. Han travet mot meg og la hodet sitt under armen min. Jeg klødde han på hodet.
"Hva gjør dere her? Hva skjer?" Spurte jeg Remi, men forventet ikke noe svar akkurat. Han var jo i ulveform. Han løftet bare hodet og stirret på gutten.
"Hva? Er dere etter et menneske?" Spurte jeg forvirret. Et stort knurr kom fra Remi.
En latter lød bak meg. Jeg snudde meg og så at gutten sto nå ca 12 meter. Det eneste jeg gjorde var å stirre forvirret på han.
"Kall meg hva du vil, men ikke menneske!" Stemmen hans var dyp og hissig, noe som gjorde Remi mer sinna.
Alfaen tok sats og sprintet mot gutten, og det samme gjorde hele flokken og Remi. Den hvite nådde ham først, men et eller annet skjedde og den ble kastet tilbake. Den landet noen få meter unna meg, men reiste seg kvitt opp. Ble den akkurat kastet så langt tilbake av hva nå han var. I all fortvilelse sto jeg og stirret på en stor slåsskamp mellom varulvene og tingen. Denne gutten hadde litt av en styrke. Så mye som jeg hatet slåssing, gjorde jeg det jeg gjorde.
I fullført løp jeg mot kampen, men stoppet noen meter unna. Jeg tok en dyp innpust.
"GI DERE! STOP!!!" Skrek jeg så høyt jeg kunne. Alle stoppet og stirret sjokka på meg.
"Ulver, gå dit og du gutt.. Gå dit!" Befalte jeg og pekte at ulvene skulle gå til der de kom ut og at han skulle stelle seg ved dammen og overraskende nok trakk de seg tilbake.
"Hva i helvete er grunnen deres til å slåss?" Skrek jeg ut i sinne. En høy latter kom fra gutten.
Irritasjon bygde seg inni meg. Jeg snudde meg mot han og stirret stygt på han.
"Og hvem i huleste er du?" Spurte jeg sint. Latteren hans stoppet og plutselig var han en meter unna meg. Åssen var det mulig? Brukte han superspeedrunningting?
Ulvene knurret bak meg, men jeg ignorerte det. Jeg hadde blitt distrahert av utseende hans.
Håret var blondt, kort og fylt med voks. Ansiktet var mandig, men øynene var store og utrolig blåe. Kroppen hans var nesten like veltrent som Elijah sin, men ingen slår min Elijah da. Denne fyren var ca et hode høyere enn meg. Han var svært attraktiv!
"Embry Greenlock til tjeneste!" Sa han og bukket høflig. Greenlock? Engelsk?
"Er du engelsk?" Spurte jeg, men følte meg teit, fordi han måtte jo være det.
Han nikket og gå meg et flørtete flir.
"Mange av mitt 'slag', er fra England" sa han og grep armen min. Grepet hans var ikke akkurat varsomt, det var hardt og gjorde vondt.
"Jeg tror du blir med meg!" Sa han og smilte ondskapsfullt. Han la en hånd på panna mi og plutselig ble alt svart.

Elijah's POV

Hvor hadde hun gått? Jeg hadde dratt hjem til henne for å si unnskyld fordi jeg bare forsvant ut av det blå. Jeg kunne ikke tro at jeg nesten beit henne. Det var derfor jeg bare dro. Jeg hadde aldri tilgitt meg selv hvis jeg hadde påført henne noen skader.
Jeg prøvde å følge fergen av henne. Men den gikk ikke lenger enn til stedet 'vårt'. Hun hadde vært her. Jeg vandret rundt for å finne spor av noe. Jeg siffer etter en lukt og fanget inn noe som ikke var Louise. En varulvflokk og en vampyr. Jeg så ned og så heftig mange ulvespor. Det hadde vært en stor fight her. Hva hadde en annen vampyr gjort her? Det var ikke Trevor, den lukta hadde jeg kjent igjen ass. Det var en annen.

Etter jeg hadde lett en stund, begynte det å vibrere i lomma mi. Jeg sjekket hvem det var fra, men det var skjult nummer. Jeg leste meldingen.

'Hei der, Elijah! Må si det er lenge siden sist. Sist gang jeg så deg var du drepte hele familien min og lot meg ligge igjen for å forvandle med opprevet mage som helbredet seg etter jeg hadde forvandlet til dette monsteret. Av alle monstre, så er du den verste. Takk skal du faen ha.
Jeg ser du har roet deg ned, satt deg til ro. Driver ikke med massakre lenger. Lenge har jeg fulgt med på deg og jeg kan se hvor rask du forandrer deg og ikke tro at jeg har tilgitt deg. Jeg er her for hevn.
Jeg ser du har funnet deg en jente. Livlig og pen. Vakker skapning du har funnet deg må jeg si. Det forundrer meg at du enda ikke har forvandlet henne for å være med henne foralltid, eller kanskje du bare leker med denne jenta også. Likevel, så virker du seriøs om denne jenta. Må si du har funnet deg en kranglete jente. Hun holder aldri kjeft. Jeg har fått noen slaps i trynet av den dama. Gleder meg til å endelig få smakt på blodet hennes, men først skal vi leke en liten lek. Kanskje jeg ender opp med å forvandle henne? Du får hilse til Trevor og si at broren hans er tilbake.'