Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 6

Blikket dems borret inn i meg. Ansiktet mitt ble tomat og jeg så ned.
"I-ingenting skjedde... Han bare trøsta meg!" Sa jeg og nektet øyekontakt med dem.
"Hvilken trøstemåte da?" Spurte pappa med aggresjon i stemmen. Jeg sperret opp øynene. Hva var det de trodde om meg? Jeg kremtet.
"Unnskyld meg? En jente jeg har kjent hele livet døde igår og dette er det dere fokuserer på?" Skrek jeg og dyttet meg forbi dem for å komme meg inn på kjøkkenet.
"Jeg visste ikke engang at han ble i natt." Hvisket jeg høyt nok til at de kunne høre det.
"Han satte på en sang som fikk meg til å sovne, men jeg visste ikke at han ble!" Fortsatte jeg og snudde meg mot dem. Jeg var irritert. Mamma så på meg med et smil, mens pappa virket skeptisk.
"Vennen, han virker som en skikkelig gentleman... Unnskyld for at vi overreagerte!" Sa hun og kom bort til meg. Hun kysset meg på panna.

Mamma og pappa forsvant på jobb. Jeg og Elijah var alene i huset, men heldigvis sov han.
Jeg satte i gang med å lage frokost. Pannekaker, den typiske amerikanske frokosten. Jeg sang muntert Lego House av Ed Sheeran.
Jeg orket ikke å vente til at Elijah sto opp, og bare begynte gafle i meg maten.

Jeg hørte en dør ble åpnet på loftet og tenkte at prinsen hadde endelig våknet fra sin skjønnhetssøvn. En trøtt og rufsete Elijah kom joggende ned trappa.
"Jeg er sulten!" Sa han med en hes og deilig stemme. Håret hans var et fuglerede, men et deilig fuglerede.
"Jeg har laget pannekaker!" Sa jeg muntert og smilte til han.
Han virket mindre entusiastisk enn meg om pannekakene. Han stirret på meg og smilte lurt. Han bøyde seg nærmere og hvisket meg inn i øret. "Jeg kan godt spise deg!"
Jeg fikk frysninger nedover ryggraden. Han hadde en rar effekt på meg.
Jeg lo nervøst og dultet til han. Han rettet seg opp igjen og stirret seriøst på meg, men gliste etter kort tid.
"Jeg likte at vi sov tett i natt sammen!" Sa han og ga meg et flørtete flir. Ansiktet mitt ble helt rødt og varmt. Jeg bråsnudde meg og gikk mot benken der pannekakene sto. Jeg tok tak i en pannekake og snudde meg brått og kastet den på han. Han grep den og tok en bit.
"Nam, men vil helst ha deg!" Sa han og blunket til meg. For en flørtete duche. Det var like før jeg kastet han ut av huset. Jeg satte meg rolig ned igjen, men holdt meg på vakt. Var han bare veldig kåt, eller var det bare meg?
Han satte seg ned på andre siden av bordet og stirret på meg med et trist smil.
"Nok med ertingen... Åssen går det?" Spurte han og stirret på meg med omsorgsfulle øyne. Jeg hadde nesten glemt hva som skjedde igår. Åssen klarte han å få meg til å glemme sånn. Jeg så tomt ned på bordet og tvinnet tomlene mine.
"Bra, tror jeg!" Sa jeg og skalv litt i stemmen. Bilder av det livløse ansiktet hennes og den opprevne halsen hennes poppet opp i hjernen min. Jeg grøsset.
"Jeg lurer på hva slags grusomt dyr det var som gjorde dette... Den fortjener bare døden!" Hvisket jeg og prøvde å ikke la Elijah høre. Jeg tenkte Elijah ville bli skremt av mine fæle tanker.

Elijah's POV:

Selvom hun hvisket, kunne jeg høre det ganske tydelig. Orda hennes brant seg inn i hjertet mitt, som en tatovering. Alltid der og minner meg på hvor grusom jeg var. Det var sant det hun sa. Jeg var et grusomt dyr som drepte mennesker. Jeg kunne ikke noe for det, det var sånn jeg var. Jeg reiste meg sakte opp og gikk mot døra. "Jeg må stikke nå!" Sa jeg med en hes stemme.
"Vent! Skal du bare gå sånn der helt uten videre?" Spurte hun med en trist tone. Ordene hennes fikk det til å føles ut som om noen hadde tatt piggtråd rundt hjertet mitt. Dette var en dårlig start på dagen.
"Jeg må bare gjøre noe..." Og det noe var å jakte. Disse følelsene gjorde meg tørst, pluss jeg hadde ikke jaktet siden Veronica. Jeg vandret ut døra, men hjertet mitt tryglet meg å bli, mens instinktet mitt ba meg om å jakte. Jeg hørtet på instinktet og gikk. Ville heller komme tilbake etter å ha jaktet enn å randomly angripe henne når insinktet gikk amokk. Denne gangen orket jeg ikke engang å gå inn i skogen. Jeg gikk bortover gata da jeg møtte på en nydelig kvinne. Jeg stoppet henne og stirret henne inn i øynene.
"Ikke skrik, ikke vær redd. Smerten er over om noen strakser." Befalte jeg og brukte mine krefter. Jeg sank hoggtenna inn i halsen hennes. Mennesker gikk forbi og hvisket. Alle trodde at jeg kysset henne på halsen og noen kom til og med en liten kommentar. "Skaff dere et rom!"
Da gata var tom for mennesker, bar jeg den døde kvinnen inn i skogen og la henne i en busk. Forhåpentligvis ville ikke noen til å legge skylda på meg hvis de fant henne. Jeg tuslet ut av skogen og tenkte jeg kunne ta meg en tur på butikken og kjøpe noe til Louise.