Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 20

Mia's POV

Det gigantiske herskapshuset sto enda der de sto for to år siden. Ikke hadde det forandret seg heller. Like fancy og stort. Instinktet mitt fortalte meg at han hadde flyttet tilbake hit.

Jeg parkerte bilen på andre siden av veien. Uten frykt, smatt jeg ut av bilen, gikk over veien, sparket opp porten og gikk mot inngangsdøra. Det var sinnet som drev meg.

Jeg grep om dørhåndtaket og reiv opp døra og bare gikk inn.
"Elijah! Jeg vet du er her inne, din egoistiske, hjerneløse faen!" Ropte jeg inn i huset. Rommet var nydelig. Gammeldagse møbler, hvitmalte vegger, mørkebrunt gulv. Lukten av roser fylte nesen min. Jeg så meg rundt og så en stor bouqett med roser på bordet. Den sto i en stor og vakker blomstervase. Den var dekket med forskjellinge mønster og former.

En lyd av et sus fylte ørene mine og jeg skjønte at det var Elijah som hadde kommet. Jeg snudde meg rundt og så rett i en bred og muskulær brystkasse. Da jeg så opp, møtte jeg noen grønne og overraskende vakre øyne. Sinnet vokste med en gang jeg så ansiktet hans.
Jeg brakte hånden min opp mot ansiktet hans og smacket han på kinnet, hardt.

"Er du klar over at du kommer til å skape masse trøbbel nå?" Skrek jeg til han i stor sinne. Det var noe rart med han. Han var høyere, og så eldre ut. Det er ikke meningen at vampyrer skal bli eldre?
"Og hva i helvete? Du er like gammel som meg?" Skrek jeg ut i forskrekkelse og slo ut armene. Blikket hans var rettet mot gulvet. Det mørke, blonde håret hans hadde fått en annen form. Han hadde fått en aka Zayn Malik fra One Direction hårfrisyre, med kort på sidene og oppreist på toppen. (Haha... den beskrivelsen). Kjevebeina hans hadde blitt skarpere og hadde fått tydeligere kinnbein. Han var ikke en liten gutt lenger. Han så ut som en mann.
"Jeg lærte å eldre meg selv av mestrene." Hvisket han høyt nok til at jeg kunne høre det. Stemmen hans var litt mørkere enn før.

"Når begynte du å jobbe med mestrene eller hva nå faen den klanen het?" Spurte jeg i irritasjon. Han trakk på skuldrene.
"Det var en del av avtalen." Sa han og dro hånda gjennom håret. Gud, denne gutten var ren perfeksjon, uten det faktummet at han varr en hjernedød idiot.

"Jeg vet hvor mye trøbbel jeg skaper." Han så opp på meg med en tristhet større enn noen gang. "Men, jeg måtte bare se henne. Kan du forestille deg å gå uten en du elsker i 2 år og vite at ting som var, aldri kommer til å være som det var igjen! Og hjertet mitt knuser for hver dag jeg er uten henne. Å bare se henne i dag, fikk hjertet mitt til å lette." Fortalte han med en skjelvende stemme.

Bare av å se på han og høre hva han sa, fikk hjertet mitt å knuse. Det var tydelige følelser han hadde for henne. Jeg følte virkelig synd på gutten.
"Så gi henne minnene tilbake?" Sa jeg og la en hånd på skulderen hans. Det hadde vært det beste for begge to. Begge er helt håpløse uten hverandre.

Øynene hans skjøt opp i en endelig åpenbaring, men smalnet mer og mer helt til de var helt lukket.
"Jeg kan ikke." Sa han og klødde seg i nakken. "Jeg vil starte på nytt... Få henne til å falle for meg på nytt!"

"Nei, nei, nei! Dårlig idé!" Sa jeg og slang ut armene. Elijah så på meg med et forvirret blikk, som om han hadde mistet all IQen hans i dass. Som om han ikke lenger visste svaret på 2+2, og trodde det var fisk.
"Hvorfor er det en så dårlig idé?" Spurte han med en irritert og oppgitt stemme.
"Tenk om hun engang finner ut om deres fortid?" Skrek jeg og stakk en pekefinger i brystkassa hans. Blikket hans ble tomt.
"Jeg går med min plan.." Sa han bestemt og så til siden.
Idiot...

-Louise's POV-

En tur til 'byen' hjalp litt på hodepinen som jeg fikk plutselig. Mennesker gikk rundt i gatene og satt på gresset i parken. Jeg skuet ut på innsjøen som var plassert i midten av parken. En kjent person satt på vannkanten alene. Jeg smilte for meg selv og tuslet bort.