Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 7

Louise's POV

Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Jeg fikk så dårlig samvittighet da jeg trakk meg unna. Men Gud det første kysset føltes godt, men det andre føltes bedre. Selvom hjertet mitt gikk amokk og det føltes ut som kroppen min brant opp. Elijah strøk meg opp og ned på ryggen og nektet å gi slipp på leppene mine, ikke at jeg hadde noe i mot det. Jeg satt oppå fanget hans og grep håret hans i bakhodet hans. Han beit underleppen min, noe som fikk hjertet mitt til å hoppe.
Etter en stund lot Elijah meg ta en pustepause. Han smilte varmt og så på meg med kjærlige øyne.
Jeg kom tilbake til forstanden og begynte å tenke. Hva skjedde mellom oss nå?
Jeg reiste meg og hintet til at han skulle reise seg. Han reiste seg sakte og la hendene sine rundt midjen min.
"Hva er galt?" Spurte han og la hånda si på kinnet mitt. Jeg så ned, nervøs for å spørre.
"H-hva skjer mellom oss nå?" Spurte jeg stille og så opp og møtte øyekontakten hans. Han bare smilte, men smilet ble etterhvert borte. Han fikk et tankefullt ansiktsutrykk. Jeg rødmet og før han rakk å svare brøt jeg ut "Hva er det jeg spør om? Ikke tenk på det!" Sa jeg nervøst. Elijah studerte ansiktet mitt. Dette var bare såå kleint.

Noen dager gikk. Det var en kjempestor minnestund for Veronica på skolen der mange gråt. Begravelsen var fylt med vakre blomster i alle farger, kranser med hilsner. Presten preket om hvordan Veronica var og hva hun likte å gjøre. Orgelet spilte en nydelig og trist sang. Gråtende mennesker vandret til kisten og la en rose. Veronica hadde en veldig stor slekt som elsket henne. Elijah sto bak meg og strøk meg varsomt på skuldrene. Jeg klarte ikke å unngå å se på moren til Veronica. Ansiktet hennes var fylt med fortvilelse og sorg. Synet fikk meg til å gråte mer enn noen gang. Elijah la hånden sin mykt på kinnet mitt og snudde hodet mitt mot han. Jeg vridde hele meg og før jeg rakk å tenke var jeg begravd i brystet hans. Han strøk meg varsomt gjennom håret. Hele han var anspent, noe som ikke gjorde det så mykt å gråte i denne såkalte statuen, men jeg brydde meg ikke i det øyeblikket.

Elijah's POV

Jeg hatet å se henne sånn. Hennes nydelige ansikt som pleide å være full av ånd, var nå fylt med lidelse. Dette var bare min feil. Jeg kunne ikke bli, jeg måtte rømme. Aldri mer ville jeg påføre henne mer smerte og sorg. Etter begravelsen, så flykter jeg, tenkte jeg. Hun kom aldri til å legge merke til det. Hun kom til å leve livet videre, gifte seg med en mann som behandlet henne riktig, få barn og leve lykkelig. Tankene ble revet bort da Louise la begge hendene sine på hvert av kinnene mine. Ansiktet hennes var mykt og tårefylt.
"Se hvem som endelig begynner å vise litt følelser og gråte litt!" Sa hun og lo en trist latter mens noen tårer rant nedover kinnene hennes. Gråt jeg? Jeg hadde ikke lagt merke til det. Jeg tørket dem rask vekk og var overrasket.
Hvorfor gråt jeg?
"Jeg gråter ikke!" Sa jeg og prøvde å overbevise.
"Pff, ikke lyv! Jeg så det!" Sa hun og lo, denne gangen litt gladere. Jeg gjorde det jeg måtte. Jeg dro henne inntil meg og nektet å gi slipp. Jeg ville ihvertfall ha en liten stund med henne før jeg drar. Jeg følte øynene mine fylle seg med tårer. Dette var første gang jeg hadde grått siden Camille. Tilbake til flashback om Camille. Jeg følte beina mine forsvant under meg. Jeg dekket ansiktet med hendene og det føltes ut som om hele verden falt sammen. Louise satte seg raskt ned på huk foran meg. Hun tok hendene mine bort fra ansiktet mitt. Jeg så på henne med forsvarsløse øyne. Hva har jeg gjort?

Jeg besøkte henne hver dag i 2 uker og holdt henne nær meg og skapte minner. Noen dager senere pakket jeg sakene mine og dro. Trevor hjalp meg og tok meg ut av skolen. Han spurte ikke om noe var galt. Han kunne lese tankene mine helt klart. Etter noen lange timer var jeg på vei til Oxford i England. Det var den lengste flyturen jeg noen gang har vært på. Jeg satt å kikket ut av vinduet på det gigantiske flyet. Sola skinte i enden av skyene langt borte. Jeg nøt utsiktet og tenkte igjennom livet. Bilder av familien min dukket opp i hodet mitt og fikk meg til å smile. I 224 år hadde jeg vært vampyr. 224 år fylt med fortvilelse, sorg, forvirrelse og et forferdelig instinkt som fikk meg til å drepe folk uten å tenke. Et monster var det jeg var. Tørsten min kunne ikke styres. Sto jeg ovenfor et bytte, kunne ingenting hindre meg i å angripe. Det var min forbannelse. Det var alle vampyres forbannelse.

Mine gamle venner møtte meg på flyplassen. Emma, Ryan og Fred sto der alle tre med et kjempe stort glis. Alle var vampyrer. Jeg prøvde å tvinge fram et smil. Det endte opp i et skjelvent smil. Og som den forståelsesfulle venninna mi, Emma, skjønte hun med engang at noe var galt og kom bort og ga meg en stor klem.
"Fortell meg alt!" Sa hun og smilte et nydelig smil. Hun var en av de mest sjarmerende vampyrene jeg hadde møtt. Hun hadde kort, mørkt hår og mørk sminke på seg. Hun så ut som den punkern. Hun hadde lært meg alt om det å være vampyr og lærte meg å beherske meg litt bedre med blod. Ryan hadde rødt, spikete hår og fregnete ansikt. Fred hadde halvlangt, krøllete blondt hår. De hadde vært bestevennene mine siden 1914. Ja... første verdenskrig. Grusomme greier. Jeg var heldigvis ikke gammel nok for krig, men det var Ryan. Han ble forvandlet da han var 18 år, that lucky bastard. De eldste vampyrene kunne faktisk eldre seg selv, men det krevde tid og kontroll. Jeg bare ventet på den dagen jeg kunne eldre meg. Jeg var lei av å være stuck i 15 års alderen.

Louise POV

Jeg sjekket huset hans, tomt. Spurte rektor, skrevet ut av skolen. Spurt andre om de visste noe, ingenting! Jeg red i full galopp innover skogen til jeg fant stedet våres. Alt så helt likt ut som det så ut forrigang jeg var der, men noe manglet likevel. Elijah hadde bare forsvunnet i løse luften og hjertet mitt var i tusen knas. Jeg strøk Cleo mykt på skulderen hennes. Tårer trillet nedover kinnene mine. Disse siste ukene hadde vært de beste. Men det ble plutselig borte. Jeg ville ikke være på engen lenger, så jeg red tilbake. Da jeg kom hjem sto middagen allerede på bordet.
"Sulten, lille venn?" Spurte mamma muntert og ga meg en klem. Jeg ga henne et svakt og fake smil.
"Nei, jeg er ikke sulten!" Sa jeg bestemt, med en monotom stemme og gikk opp. Etter jeg hadde lukket døra etter meg, lente jeg meg inntil den og sank ned på bakken. Jeg trakk beina mot brystet mitt og følte øynene mine fylles med tårer.
Hvor hadde det blitt av Elijah?

Den første uka på skolen latet jeg som jeg var syk eller gjorde alt for å gjøre meg syk. Skole var det siste jeg ville tenke på. Mia og Remi hadde besøkt meg hver dag og sjekket om alt var bra med meg.
Det banket brått på døra. Jeg trakk dyna over hodet. Denne gangen var jeg ordentlig syk. Døra gikk opp og jeg hørte skritt komme mot meg.
"Louise?" Sa en kjent stemme. Jeg så opp fra dyna. Remi sto der og smilte trist til meg. Jeg pustet tungt og følte øyelokkene var tunge og hovne.
"Jeg vet du er lei deg fordi Elijah bare dro, men du fortjener bedre!" Sa han og satte seg tungt ned på sengekanten. Han strøk hånden sin igjennom håret mitt. Tårene bygget seg opp i øynene mine og jeg slang dyna over hodet igjen.
Han la seg ned vedsiden av meg og holdt rundt meg, eller mer dyna for å si det mildt. Han sa ingenting, bare holdt.
Jeg stakk opp hodet etter en liten stund da jeg la merke til tung pusting fra Remi. Han hadde sovnet. Jeg smilte svakt og strøk han på kinnet. Han så så fredelig ut.
Han åpnet øynene sakte opp og så på meg.
"Du vekka meg!" Sa han med en gretten stemme.
"Vel, du kan vel ikke ligge her hele dagen. Tenk om jeg smitter deg!" Sa jeg med en liten latter i stemmen.
Han humret og satte seg opp. Smilet hans datt og han så ned på bakken med et seriøst utrykk i ansiktet.
"Jeg er glad Elijah dro." Sa han og så bort på meg. Det kom som en overraskelse. Blodet boblet inni meg og jeg følte for å kaste en stol på han.
"Glad?" Sa jeg lavt. "GLAD?" Gjentok jeg høyere, nesten som et rop. "Elijah er det beste som har hendt meg!" Skrek jeg og kastet en pute mot han. Remi reiste seg raskt opp og stirret surt på meg.
"Når skal du få det inn i hodet at han er borte? Det har gått en uke, kom over det!" Skrek han aggresivt tilbake. Noe rart skjedde med øynene hans. Det hvite i øyet ble helt sort og øyenfargen ble gul.
"Øynene dine...?" Hvisket jeg skremt. Han så raskt bort for å skjule det.
"Det er ingenting!" Skrek han, gikk ut og smalt døra igjen i en voldsom kraft.
Hva var det?

__________________________________________
A/N

Sorry for litt kort kapittel.
Vel, dette var spennende. Mye skjedde.
Hva syntes dere om at Elijah dro tilbake til England?

Jeg skal prøve å skrive mer nestegang, men jeg er så utrolig trøtt.
Natta alle sammen!
Elsker dere alle <3