Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 28

Remi's POV

Etter at James hadde gått, fortsatte jeg å ligge på gulvet og stirret på de lukkede øynene til Mia. Jeg følte tårer brenne i øynene mine, de var desperate etter å lekke over. Hun var borte. Like borte som sjelen min. Det var som om noen hadde tatt en hammer og slått den inn i ribbeina mine.

Jeg kravlet meg bort til henne, men holdt min avstand. Hår skygget til litt av ansiktet hennes, så jeg fjernet det med hånda mi og plasserte håret bak øret hennes og deretter la hånda på kinnet hennes. Hun virket så fredfull.

Hjertet mitt begynte å hamre og sinnet inni meg boblet. Min indre ulv gjorde alt for å kjempe seg ut og jeg hadde ikke tenkt til å stoppe den. Beinstruktur, hår og hud ble byttet ut  i løpet av få sekunder. Som en gigantisk, grå ulv, rev jeg ned døra og løp inn i skogen med sansene mine satt opp til 100. Potene mine dundret hardt i bakken i det jeg sprang med hurtig tempo gjennom skogen. Flokken må ha kjent hva jeg følte gjennom linkene våres. Stemmene deres gjentok de samme spørsmålene. Hva er det? Hva har skjedd? Er det vampyrer på fære? Jeg svarte bare med et dypt knurr som kom langt nede ifra strupen. Synet mitt var tåkete og hadde et rødt skjær grunnet sinnet mitt. En redsel dukket opp inni meg idet jeg hørte noen i flokken rope i hodet mitt. Ikke la sinne ta over! Hvis du gjør det, så kan du ikke gå tilbake til menneske. Jeg bråstanset, pustet og peset en liten periode før jeg satte i et høyt ul. Bakken ristet og fuglene fløy av grenene deres.

Elijah's POV

Et skarpt ul lød fra skogen og vekket meg. Jeg satte meg raskt opp og skjønte at noe var galt. Louise lå fortsatt og sov i armene mine på sofaen. Huset var tomt, stille og virket øde. Stillheten slukte oss og jeg lyttet etter flere ul. Jeg reiste meg forsiktig opp og prøvde å ikke vekke Louise. Rolig og lydløst gikk jeg mot hoveddøra. I det jeg åpnet døra, møtte jeg Michael. Øynene hans var store og virket opprørt.

"Det har skjedd noe." Hvisket han og så bak meg, mot Louise. Jeg snudde meg og så at hun fortsatt lå og sov.

"La oss gå et sted privat og prate." hvisket jeg og smilte svakt. Han ristet kvikt med hodet.

"Nei, vi har ikke tid."

"Jeg blir med!" Sa en lys stemme bak meg. Louise stelte seg mellom meg og Michael. "Hvis noe er galt, så blir jeg med."

"Nei, ikke tale om. Du kan bli skadet." Protesterte jeg og grep armen hennes. Hun rev armen løs og stirret intenst på meg med henne store, vakre øyne.

"Jeg kan ta mine egne valg." Sa hun stregt og begynte å gå ut døra, men jeg var rask til å stelle meg foran henne.

"Dine valg kan få deg drept." Jeg prøvde å få henne til å ombestemme seg. Jeg så bort på Michael for å få backup, men han trakk bare på skuldrene. Louise dyttet meg ut av veien og gikk ut døra.

"Michael, fortell meg hvor vi skal." Sa hun og fortsatte å gå. Michael fulgte etter og smilte. "Javisst, min gode venn."

Tre av oss spaserte gjennom skogen. Michael ledet veien, mens Louise gikk foran meg og jeg gikk bakerst. Hun var irritert over at jeg gikk imot henne. Sola skinte gjennom bladene på trærne, men lengere borte var det mørke, nesten svarte skyer på vei mot oss. Mens jeg stirret på himmelen, la jeg ikke merke til at Michael og Louise hadde stoppet, så jeg krasjet rett i ryggen på Michael.

"Oi, sor--"

"Hysj!" Kommanderte han meg. Han hadde stivnet og det samme hadde Louise. Jeg så over skulderen til Michael og så en stor ulv. Den sto i kamp posisjon med bakparten hevet og forparten litt senket. Øynene hans var ikke lengere Embry sine øyne, men øynene til en ekte ulv.

"Kan du lese tankene hans eller ha sånn ulve kommunikasjonsgreie?" Spurte jeg Michael. Han snudde seg mot meg og ga meg et 'wtf' blikk.

"Hva i? Ja, jeg har hørt hva som har skjedd.." Sa han og snudde seg tilbake mot ulven. 

"Jammen, skal du si nøyaktig hva som har skjedd, eller plutselig gi meg en plot twist på slutten av dagen?" Sa jeg og sukket. Michael snudde seg mot meg igjen. Han så først bort på Louise, med sørgelige øyne, og så bort på meg.

"Mia er død." Sa han med tydelig sorg i stemmen. Jeg sendte et blikk mot Louise og kjente hjertet mitt sank i brystet mitt. Ansiktet hennes var fylt med stor sorg og forvirrelse.

Et lite klynk kom fra ulven og hele kroppen dens sank ned i bakken. Bein brakk tilbake, pels ble byttet ut med hud og han krympet til normal størrelse. En naken Embry lå på bakken. Louise dyttet til skulderen min idet hun løp forbi meg for å nå bort til Embry.

Embry tok seg lang tid til å ta seg sammen. Han gråt en del og fikk pusteproblemer osv. Han forklarte til slutt og jeg kjente sinnet mitt boble inni meg. James var tilbake. Det var så lite jeg husket om han, men noen få minner satt igjen. Han var egentlig ikke min biologiske bror, men han tok meg inn etter jeg ble vampyr og imens jeg var ute av kontroll. Denne gangen var han tilbake for å ødelegge livet mitt. Jeg hadde gjort gale ting mot han, og han hadde rett til å ta hevn.

Etter en stund kom jeg på at Louise sto her hele tiden og hørte på. Med et rask spinn, spant jeg mot hennes retning. Ansiktet hennes virket tomt, men øynene hennes viste så mange følelser. Sinne, sorg, forvirrelse osv.

Jeg prøvde å gå mot henne, men hun sendte meg bare et tydelig 'stop' blikk. Jeg ignorerte det og dro henne inn i en stor klem. Hele henne skalv under min berøring.

Etter en stund hvisket hun "Finn han som har gjort dette og la han lide." Hun så meg seriøst inn i øynene. "La han lide."

____________________________________________

Heeey!! Sorry for at jeg ikke har lagt ut noe nytt kapittel i det siste. Jeg har vært veldig opptatt med skole, trening og kjæreste. Jeg skal se om jeg får tid til å skrive mer. Vær tålmodig, vær så snill.

Love uuu guys