Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 35

Elijahs POV

Etter en rar kveld, og solen hadde endelig gått opp i horisonten, hadde jeg kommet meg hjem. Trevor hadde allerede lest tankene mine før jeg gikk inn døra og sto klar rett innafor døra.
"Hva faen?" Var det første jeg hørte. Sjokkert som jeg var, trakk jeg bare på skuldrene og gikk opp på rommet mitt.

Jeg pakket en sekk full med ting jeg trengte. Tiden hadde kommet for at jeg skulle dra. Dra et sted langt fra dette. Tiden hadde kommet for at jeg skulle forlate alle minner og håp om at hun fortsatt skulle være i live. Så klart trodde jeg at alle disse dyrene jeg hadde sett de siste dagene var henne, men det er umulig. Ingen hadde hørt om en død person som kunne bli til dyr.

Trevor sto i døra til rommet mitt med et irritert drag over ansiktet.
"Du er egentlig jævlig dum, er du ikke?" Sa han med en tørr stemme. Jeg sendte han et irritert blikk og fortsatte pakkingen min.
"Du kan bli med. Det er ikke vits for oss å bli her. Vi kan dra et annet sted og begynne på nytt." Sa jeg, men så ikke på han.
"Så du kan gå å finne en ny Louise?"
På et millisekund fløy jeg mot han og dytta han inntil en vegg med armen min pressa mot brystkassa hans.
"Det finnes ingen som henne." Knurret jeg.
Han smilte og dytta meg lett unna.
"Jeg vet."

Trevor valgte for en eller annen grunn å bli. Jeg var allerede på vei ut av dette lille hølet av et sted. Et sted der jeg ikke kunne bli i lenger.

Dagen hadde gått fort og det var allerede mørkt da jeg begynte å gå. Vinden var kald, himmelen var skyfri og stjernene lyste over meg. Såklart hadde jeg lagt merke til hele turen at noen gikk bak meg. Jeg visste det var Trevor som var der for å plage meg, så jeg ignorerte det helt til et punkt der jeg ikke kunne ignorere det lenger.
"Trevor, skal du virkelig følge meg hele veie--" sa jeg mens jeg snudde meg rundt, men stoppet midt i setningen da jeg så det som virkelig sto bak meg.

En jente med langt mørkebrunt hår og nydelige blå øyne sto bak meg og så på meg. Hun sto ca 8 meter unna meg, helt stille og åpnet munnen sin for å si noe. Hun lukket øynene og rettet ansiktet mot bakken.
"Elijah, jeg vet du sikkert har veldig mange spørsmål, men--" før hun rakk og si ferdig setningen sin, hadde jeg allerede gått bort til henne og dratt henne inntil meg. Jeg la armene mine rundt henne og kjente at hun faktisk var ekte. Tårene rant ut av øynene mine.

"Jeg har savnet deg så utrolig mye." Hvisket jeg gjennom den skjelvende stemmen.
Armene hennes omfavnet meg raskt og hulkelyder lød fra brystkassa mi.
Jeg løftet opp ansiktet hennes med begge hendene mine. Øynene hennes skinte i månelyset. De blå øynene hennes virket blåere enn normalt. Jeg lente meg inn og kysset henne som om verden var i ferd med å gå under. Grepet hennes rundt meg strammet seg og alle tårer kom fram på oss begge. Vi gikk samtidig ut av kysset og så på hverandre, men ingen klarte å holdte oss tilbake og kysset hverandre igjen, men denne gangen med mer varme, savn og kjærlighet.

"Jeg trodde du var død." Hvisket jeg. Vi hadde lagt oss ned i gresset og Louise lå på brystkassa mi med øynene lukket. Hun åpnet øynene og så på meg.
"Trodde jeg også, men plutselig våknet jeg nedgravd i en kiste." Sa hun og lo svakt.
"Jeg vet ikke hva som skjedde med meg, eller hva jeg er." Sa hun og lukket øynene igjen.
"Så du er de dyrene som har besøkt meg?" Spurte jeg, men visste svaret. Hun bare nikket.
"Jeg beklager for at det tok tid før jeg viste meg til deg, men--" Jeg avbrøt henne nok en gang.
"Det går bra, vi kan snakke om det en annen gang." Hvisket jeg og strøk henne på kinnet.

Der lå vi, i flere timer, uten å si et ord. En behagelig stillhet mellom oss og lyden av raslende trær. Hjertet og hjernen min hadde endelig funnet fred nå som hun hadde kommet tilbake til meg. Det var ingen der ute som kunne ødelegge dette øyeblikket. Verden kunne gå under, men så lenge jeg var med henne, var det okey.

Jeg åpnet munnen min da solen dukket opp i horisonten og farget himmelen rosa. Jeg begynte å synge lavt mens vi lå på bakken, Mirrors av Justin Timberlake.

"Aren't you something to admire, cause your shine is something like a mirror. And I can't help but notice, you reflect in this heart of mine." Begynte jeg. Louise klemte meg hardere og smilte. Jeg fortsatte.

Vi satt og sang litt sammen. Mange sanger av forskjellige artister, til og med One Direction, men jeg kunne ikke teksten til noen av de. Vi lo av hverandre da vi feilet på teksten og koste oss midt på jordet.

Lyden av en traktor og en skrikende, sint, gammel mann fikk oss til å forlate jordet. Vi løp vekk fra jordet, hånd i hånd, med et smil på munnen og totalt latterkrampe.

Vi dro hjem til meg etter det og satte oss ned på senga etter Louise hadde sagt unnskyld til Trevor og forklart. Trevor virket overraskende tilgivende og lot oss gå.

Jeg kastet meg over Louise mens vi satt på senga og klemte henne. Kyssene våre var hete og følelsen av huden av hennes var herlig. Dette hadde jeg lengtet etter. Hud mot hud. Hjerter i brann. En kjærlighet så ren. Et savn så stort. En uforglemmelig natt. Endelig var vi sammen igjen. Jeg elsker henne. For evig og alltid, og jeg hadde aldri tenkt til å forlate henne igjen.

Jeg våknet senere på ettermiddagen til en nydelig sangstemme. Louise satt på sengekanten min, uten klær og sang.
Jeg kjente igjen sangen veldig godt. I will always love you av Celine Dion.

Hun snudde seg mot meg igjen etter hun hadde sunger ferdig.
"Elijah, jeg elsker deg. Jeg kommer aldri til å forlate deg igjen." Sa hun og la seg i armkroken min.
Jeg kysset henne på pannen og hvisket.
"Jeg elsker deg også. Always and forever."