Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 19

Elijah's POV

"Men i himmelens navn! Hva sa jeg om å vise deg foran henne! Du skulle aldri se henne igjen, skulle du! Men her går du ut, som Romeo og kaster deg ut i spotlightet!" Trevor var tydeligvis sur. Jeg hadde ikke fortalt han noe, men de fantastiske tankelesningsgreiene hans røpet jo alt.
Jeg åpnet munnen for å si noe, men han leste tankene mine og snakket for meg.
"Jeg vet , du ville bare se henne og se hvordan hun hadde det og åssen hun er, men ikke dra uten å slette hukommelsen hennes igjen!" Kjeftet han. Han snudde ryggen til meg og gikk.
"Du skulle hørt hjertet hennes!" Hvisket jeg og så ned i bakken. "Hjertet hennes hamret fort i det hun så meg. Selvom hun ikke visste hvem jeg var!"
"Da er det vel Love at first sight!" Ropte Trevor ut i en oppgitt stemme og slang ut armene. "Hold deg unna henne!" Sa han, denne gangen var han rettet mot meg og pekte en finger mot meg.

Jeg klarte ikke å få henne ut av hjernen min. Blikket hennes. Det nydelige, mørke, krøllete håret hennes som hadde blitt lengere siden den dagen. De blå øynene hennes som lyste opp da hun så meg. Det forvirrede utrykket hennes. Det skjeve, uskyldige og usikre smilet hennes. Formene hennes. Hun hadde vokst opp.

De siste årene hadde jeg vært hos den klanen som ville starte krig med oss og blitt lært opp i å eldre meg selv. Jeg klarte å stoppe krigen, ved å si at jeg ikke hadde noen menneske kjæreste. De aksepterte og gikk videre. Likevel ville jeg ikke gi slipp på Louise. Hun var en veldig unik jente. Unik og perfekt.

Louise's POV

Elijah.

Det navnet lagde ekko i hodet mitt. Det var noe kjent med det, men likevel ukjent. Jeg prøvde med all min makt å unngå å tenke på det, men det gikk ikke. Hjernen min og hjertet mitt ville ikke gi slipp på det. Hvorfor begynte hjertet mitt å banke sånn for han? Hvorfor virket han så kjent? Kanskje jeg hadde møtt han på en fest engang? Hvorfor kom han på døra? Var det for å se på noe? Hva så han på? Jeg var så forvirret.

Mobilen min begynte å vibrere i lomma på buksa mi. Jeg gravde etter den og tok den opp. På skjermen lyste navnet til Mia opp. Et smil vokste på munnen min. Jeg trykket på svar knappen og la mobilen inntil øre.
"Heey, darling!" Sa jeg med en høy og munter stemme. I andre enden hørte jeg et fnis som etterfulgte en latterkrampe.

"Vel, hei til deg også!" Sa hun.

"Så, hva skjer?" Spurte jeg og begynte å gjøre rare bevegelser, som jeg vanligvis gjorde når jeg snakket i telefonen.

"Vel, jeg er fyllesjuk og følte for å snakke med noen!"

"Vel, flott! For hør her! En gutt kom på døra og sa at han bare skulle se noe! Det var noe med han som virket så kjent, og Gud, blikket hans virket så trist, men likevel glad eller lettet. Det var som om han lette etter noen, og jeg skal si.. han var kjekk! Veldig kjekk!" Fortalte jeg og fant meg selv rullende på gulvet. Hva? Jeg er rar når jeg snakker i telefonen, okey? Mia bare lo.

"Og det rare var, da jeg så han, så gikk hele det indre systemet mitt i surr. Hjertet mitt gikk liksom berserk og hele meg føltes varm, på en god måte." Sa jeg mens jeg gned meg på armen og smilte for meg selv.

"Tnå! Jasså, sa han hva han het?" Spurte hun med en ivrig og glad stemme.

"Elijah!" Sa jeg med en rolig, lav stemme, nesten som et utpust. Varme bygget seg opp i meg igjen og hjertet mitt banket litt fortere enn vanlig.

Det ble stille i den andre enden. Sa jeg noe galt? Mia sa ikke et eneste ord på flere minutter.

"Elijah... det navnet har jeg ikke hørt på lenge!" Hvisket hun nesten. Hva mente hun med det?

Mia's POV

Elijah? Den idioten hadde kommet tilbake og faen vært en såpass hjernedød, selvsentrert idiot og dratt å besøkt den stakkars jenta. Sist jeg så han, hadde han en kjempe lang samtale med meg og Remi og sa at han skulle reise og lage våpenhvile eller da fuq? Det var rene talen han kom med! 

-Flashback 2 år tilbake-

"Remi, din hjernedøde, kromosonløse, reinsdyrbæsj av en idiot! Hvor er du?" Skrek jeg ut i stor irritasjon. Denne fyren ass.
Jeg gikk rundt huset og hørte stemmer. Sakte, men sikkert, listet jeg meg rundt hjørnet. Der sto Elijah og Remi og diskuterte. Elijah så utslitt ut og hadde et utrykksløst blikk. Han så nesten litt død ut.
"Mia, flott.. du er her!" Sa han med en monoton stemme. Jeg kom fram og gikk mot dem med armene krysset over brystkassa mi.
"Hva?" Spyttet jeg ut irritert og slappet armen til Remi.
"AU! Hva var det for?" Spurte Remi og gnidde seg over der jeg slo han.
"Nok krangling! Jeg må snakke med dere begge!" Bjeffet Elijah på oss. Jeg så på Elijah med et forvirret blikk.
Elijah sukket og så ned på bakken.

"Jeg slettet minnene til Louise, bare om meg, vampyrer, varulver og alt drama som hadde skjedd. Jeg kan ikke risikere at hun kommer i noen slags fare, og jeg vil ikke slette deres minner fordi jeg vil at dere skal gjøre meg en tjeneste. Jeg vil at dere skal passe på henne, for jeg kan ikke være her. Jeg rømmer og tar med meg all vampyr drama. Ikke mer farer kommer til å forstyrre verken menneskene eller varulvene. I løpet av min tid her i denne byen, så har jeg lært at jeg bare skaper trøbbel og farer for dere alle. Jeg er ikke bra for dere, og i hvertfall ikke Louise. Selv så mye dette dreper meg på innsiden, så må jeg gjøre dette! Det er krig, og jeg må sette en stopper for det. De er etter dere og Louise, på grunn av meg og jeg vil ikke at det skal skje. Så jeg skal gå å be om tilgivelse og lage en liten våpenhvile. Alt dette er min feil, fordi vampyrer ikke har tillatelse til å ha et forhold med et menneske. Kanskje jeg ikke har tillatelse til å føle kjærlighet? En annen ting jeg kan være ærlig på er at, gjennom den tiden jeg har vært her, har vært den beste. Louise ga livet mitt mening, og tro meg.. Hvis jeg kunne bli, ville jeg, men samtidig tror jeg ikke det ville gått heller. Hørte dere hva jeg gjorde? Jeg drepte nesten barndomsvennen hennes. Jeg fortjener ikke et normalt liv, jeg fortjener ikke kjærlighet, jeg fortjener ikke Louise! Det jeg kommer til å gjøre nå, kan være et selvmordsoppdrag. Jeg kommer aldri tilbake. Hold Louise trygg. La henne leve et normalt liv. La henne..." Plutselig stoppet han.

Mens han hadde fortalt, hadde blikket hans blitt fylt med så mange følelser på en gang. Tristhet, sinne, anger. Han så fortapt ut der han sto. Etter han stoppet rant det noen tårer nedover kinnene hans. Han satte seg ned på huk med hodet i armene.
"Bare vit at jeg elsker henne, og alltid vil elske henne!" Sa han og hulket.

-Back til nåtid-

"Mia! Er du der?" Louise's stemme lød i telefonen min. Jeg skvatt og ristet tankene vekk.

"Jeg er her! Du, jeg må legge på!" Sa jeg. Før hun rakk å svare, la jeg på. Jeg reiste meg opp av senga, kledde på meg, grep jakka og løp ut døra.
Denne fyren skal få bank!

_________________________________________________

A/N

Såååå.. Mia tar saken nå! Hva syntes dere om at Elijah ikke slettet Remi og Mia sine minner?
Kanskje litt kjedelig kapittel dette, men mer kommer sikkert straks! :)

LOVE UUUU <3 Hvis det er noe spørsmål, så kom gjerne med de!