Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 31

Elijahs POV

Sirener lød i det fjerne, men lyden ble mer og mer borte. Alt jeg hørte var den svake, såre pusten til Louise. Jeg hadde Louises blod på hendene mine. Dette var min feil. Hadde jeg ignorert ordrene hennes, så hadde ikke dette skjedd.

Trevor, Michael og Remi ankom ulykken raskt og alle fikk samme ansiktsuttrykk. Sjokkert, trist og forvirret.

"Hva skjedde, Elijah?" Skrek Michael mot meg og grep kragen på skjorta mi. Jeg klarte ikke å få fram ord, stemmen min var altfor skjelven. Trevor rev Michael fra meg og så på meg, leste tankene mine og så dermed på Michael.

"Hun ble compelled" Sa han simpelt og enkelt som om det ikke betydde noe for han, men øynene hans viste noe annet. Michael så på meg i fortvilelse.

En svak hånd berørte armen min.

"Elijah..." Sa en svak, hes stemme. Jeg så ned på Louise. Øynene hennes var halvveis åpne og tårer silte ut. Ut av munnen rant det blod nedover kinnet hennes. Hun hostet en vond hoste, men jeg holdt henne nede, sånn at hun ikke beveget seg for mye og skadet seg videre.

"Jeg beklager... jeg..jeg skulle ha sagt ifra til deg... jeg skulle--" Sa hun, men jeg avbrøt henne.

"Shh... ikke snakk. Du er tilgitt. Du kommer til å klare deg." Sa jeg desperat. Jeg måtte la henne vite at hun ikke hadde gjort noe galt.

"Jeg beklager..." Hvisket hun og svimte av igjen. Jeg så på de andre i fortvilelse.

Ambulansen ankom noen få minutter senere og plukket oss opp. Sykepleierne i bilen stresset og det stresset oss andre opp også. Etter 10 min var vi på sykehuset. Tankene mine var overalt og jeg kunne ikke fokusere. Trevor prøvde å roe meg ned, Michael prøvde å roe meg ned, men Remi hadde tatt av i skogen som ulv.

Moren til Louise kom stormende mot oss og grep tak i meg med en gang hun så meg.

Stress, sorg, frykt var ord som kunne beskrive ansiktsuttrykkene hennes.

"Hva har skjedd med datteren min?! Hvor er hun?! Hvor kritisk er skadene?!" Skrek hun mens hun ristet i meg og gråt.

Jeg så ned og prøvde å si noe på en snill måte, for sannheten var for slem. Jeg sukket og svelget klumpen jeg hadde i halsen.

"Louise ble påkjørt av en lastebil, hun er inne og blir operert nå. Skadene er kritiske og de vet ikke om hun kommer til å overleve." Sa jeg, men det endte opp med hvisking på slutten. Hjertet føltes tungt i brystet, tårer rant ut av øynene mine og hele kroppen min sank sammen. På kne med hendene foran ansiktet, gråt jeg.

Moren satte seg ned på kne med meg og la noen trygge armer rundt meg og gråt med meg. Jeg lot meg selv falle sammen for en gangs skyld.

Legene kom ut iløpet av noen timer for å informere oss om Louises tilstand.

"Hun sover nå. Hennes tilstand er fortsatt veldig kritisk. Hvis hun våkner imorgen, kan dere besøke henne." Sa den høye mannen av en lege. Jeg gikk mot han og betvang han.

"La meg se henne nå. Jeg må se henne. Du skal la meg gå inn der og glemme denne samtalen etter dette." Sa jeg strengt og stirret intenst på han. Han nikket og åpnet døra for meg. Jeg nølte litt før jeg gikk inn. Jeg tok en dyp innpust før jeg gikk inn.

Synet jeg så var sjokkerende og hjerteknusende. Ansiktet hennes var blekt og full av skrammer. Kroppen hennes var falleferdig. Jeg så at de fleste ribbeina var knekt. Brystkassa hennes så ut som at den var punktert. Pannen hennes hadde en svak lilla farge og armene hennes hadde mange blåe og svarte merker. Under og på øyelokkene hennes var mørke og leppene hennes var tørre og brun/blåe. Hun så nesten dø ut.

Jeg satte meg på kne ved senga hennes og tok hånda hennes. En klump dannet seg i halsen min og tårene rant ut igjen.

"Unnskyld, jenta mi. Dette er bare min feil. Hadde jeg ikke vært der for deg når du trengte meg. Hva var det du tenkte på? Gå ut der alene og jakte på en eldgammel vampyr? Jeg kunne beskytta deg." Sa jeg med den stemmen jeg hadde. Stemmen min ble mer skjelven etter hvert ord. Resten av det jeg sa kom ut som små hulkende hvisk.

"Jeg vil bare at du skal våkne. Jeg vil høre den vakre stemmen din. Jeg vil se ditt nydelige smil. Jeg vil høre den smittsomme latteren din. Jeg vil føle din varme og holde deg. Fortelle deg at alt skal gå bra. Hvis du våkner, så skal jeg fortelle deg hver dag hvor mye jeg elsker deg. Plis ikke forlat meg, Louise. Hvordan kan jeg leve uten deg?" Jeg knakk sammen i gråt og klemte hånden hennes og der sovnet jeg etterhvert.

Louises POV

Alt var svart. Jeg kunne ikke se noe. Det var ingenting å se. Et stort spotlight dukket plutselig opp over meg. Jeg var omringet av alle slags skapninger i verden. Dyr fra alle land og alle fantasy skapninger. Varulver, vampyrer, drager, hunder, alver, katter, hester. Alle dyrene var kritthvite. Alle alvene, vampyrene og menneskelignende vesner ligna på meg. Alle sto rundt meg og så på meg. Så ble alt svart igjen.

Jeg skjønte alt var inni hodet mitt da jeg plutselig våkna. Det første jeg så var et skarpt lys og en skarp, skarp smerte. Smerten forsvant litt da jeg forsto at noen holdt hånden min. Elijah lå og sov ved siden av senga mi. Det var en våt flekk under han på sengetrekket og det var spor etter tårer på ansiktet hans. Jeg prøvde å si noe, men noe dekket til munnen min. Det var en slags pustemaskin. Halsen min var tørr, lungene mine verka hver gang jeg pusta. Jeg fikk endelig ut et lite ord.

"Elijah.." hvisket jeg. Hele han spratt opp og hele ansiktet hans lyste opp da han så meg.

"Louise.." sa han i et lettet utpust. Øynene hans ble fylt med tårer. Jeg smilte svakt til han.

"Jeg elsker deg.." Fikk jeg ut.

"Louise, jeg elsker deg også." Sa han og kysset meg svakt på pannen.

Plutselig følte jeg synet mitt ble duggete og sidesynet mitt ble svart. Jeg kunne bare se det som var rett foran meg. Hele kroppen min ble svekket og jeg skjønte hva som var i ferd med å skje. Jeg kjappet meg å si det jeg ville si.

"Unnskyld for alt. Det er ikke din feil.. lev et godt liv uten meg og ikke våg å dø for min skyld." Hvisket jeg. Jeg kunne ikke se han ordentlig. I det jeg sovnet inn var et høyt rop.

"Louise!! Nei! Ikke forlat meg på denne måten!!"