Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 34

Louises POV

Jeg var endelig menneske igjen. Hadde også funnet meg en liten forlatt hytte midt i skogen. Jeg tok på meg noen klær og satte meg ned for å lese en bok. Jeg hadde hentet noen av klærne mine, pcen og noen bøker da jeg dro hjem mens mamma var på jobb.

Det var stille og ensomt i den lille hytta. Vinden ulte rett utenfor og jeg kom plutselig på. Vampyren som drepte meg. Jeg var sterkere nå enn det jeg var da. Han skulle svi for det han gjorde. Etter alt som hadde skjedd og vi endelig var lykkelige, så måtte det svinet komme og ødelegge hver lykkelige øyeblikk som fantes. Han ødela Elijah ved å drepe meg.

Jeg gikk ut og kjente små regndråper falle ned på ansiktet mitt. Lukten av storm var i lufta. Vinden ulte i trærne og dyrene gjemte seg.

Jeg ignorerte hver eneste dråpe og ble til en ulv.

Jeg nådde det inngrodde huset etter kort tid. Mose og gress hang ut av de knuste glassene. Jeg forvandlet meg tilbake til menneske og gikk inn.

Huset føltes tomt. Jeg lette ikke rundt, men bare stilte meg i døråpningen og lyttet. En knirkelyd kom ovenifra.

"Yuhuu!" Ropte jeg. Et smil grodde på munnen min da jeg så han som drepte meg komme ut av mørket.

"Hvordan er det mulig? Er du en vampyr?" Spurte han både meg og seg selv.

"Verken det ene eller det andre. For å være ærlig, så vet jeg ikke selv." Sa jeg og smilte stort. Han stirret på meg i vantro.

"Hvordan? Jeg drepte deg jo. Det var begravelse og alt!" Han hevet stemmen sin og stirret på meg med både forvirrelse og frustrasjon.

"Vet Elijah at du lever?"

Jeg ristet på hodet. "Nei..."

Han gikk nærmere. "Da vet han ikke at jeg dreper deg på nytt. Denne gangen med mine egne hender." Sa han og smilte lurt. Han grep håret mitt og kastet meg inntil veggen. Smerte gikk nedover ryggraden min og alt begynte å spinne, men det forsvant etter kort tid.

"Jeg vet ikke hvorfor jeg egentlig nøler med å drepe deg. Du virker som et veldig morsomt leketøy. Kanskje jeg kan få deg til å gjøre ting for meg." Sa han og gikk mot meg. Han satte seg på huk rett foran meg og løftet opp haka mi og så rett inn i øynene mine.
"Kanskje jeg kan få deg til å drepe Elijah."

Han var jo selvfølgelig så dum at han valgte å komme tett innpå meg. Jeg lette raskt i lomma og fant det jeg lette etter. Jeg kjørte en trestake rett inn i hjertet hans og smilte.

Kroppen hans datt bakover og han gispet etter luft. Huden hans ble grå og sprekker dukket opp på ansiktet hans. Etter 2 minutter knuste han til tusen glassbiter. Jeg lente hodet inntil veggen og pustet lettet ut.
"Det var lettere enn jeg trodde."

Jeg gikk tilbake til hytta da jeg var ferdig og la meg ned på senga mi. Bilder av Elijah dukket opp i hodet mitt og tårene dukket opp i øyekroken. Jeg savnet han så mye og nærheten av han var for mye for meg. Og Gud, så mye jeg hadde lyst til å vise meg for han, men alle spørsmålene han sikkert hadde, hadde jeg ikke svar på.

En kvist knakk utenfor hytta og skjønte at det var noen utenfor, som jeg antakeligvis kjente. Jeg gjemte meg inni et skap og titta ut av sprekken. Selvfølgelig hadde jeg rett. Det måtte selvfølgelig være Elijah. Han fant klærne mine og skjønte at det var mine. Blikket hans virket fortvilet, men fylt med håp. Jeg skjønte straks at han kom til å begynne å lete rundt, så jeg forvandlet meg raskt til en mus. En lett forkledning.

Jeg hørte skrittene nærme seg og knikinga i skapdøra. Elijah kom mer og mer til syne. Hjertet mitt hoppet i det han merke til han. Han bøyde seg ned for å plukke meg opp, men smatt ut av skapet før han rakk det. Jeg bykset ut døra og ut i skogen.

Da han var ute av syne, forvandlet jeg meg til en stor, hvit ulv på størrelse med en varulv, bare litt større. Jeg stoppet og så etter han. Etter kort tid dukket han opp rett foran meg.
"Vis meg ditt menneskelige deg, ulv!" Knurret han mot meg. "Jeg vil ikke ha noen komplikasjoner."

Jeg bare satte meg ned og så på han. Han sukket og tok opp mobilen.
Han tastet inn et nummer og la telefonen mot øret.
"Michael, jeg har en ulv her til deg. Du må være tolken min." Sa han og la på.

Etter kort tid dukket også Michael opp. Han virket forvirret da han så på meg.
"Jeg klarer ikke å kommunisere med den. Det virker bare som om det er en forvokst ulv." Sa han og klødde seg i bakhodet. Elijah var like forvirret.
"Jeg trodde du kunne kommunisere med vanlige ulver også?" Spurte han.
Micheal ristet på hodet. "Ikke denne..."

Jeg ble utålmodig og reiste meg opp. Med et stort hvitt lys, transformerte jeg meg rett foran dem til en hest. Guttene sto der med munnene åpne og øynene sperret opp. Jeg satte i galopp, men de fulgte ikke etter meg.

Etter å ha løpt en stund, forvandlet jeg meg tilbake til meg selv. Jeg la meg ned på et tre som hadde falt. Tårene flommet over. Hvor lenge skulle jeg stikke av? Uansett hvor mye jeg prøvde å holde meg unna han, ble jeg alltid trukket tilbake til han. Jeg bestemte meg da at jeg ikke skulle rømme lenger. Jeg skulle vise meg og om han hadde spørsmål, måtte jeg svare. Man kan ikke unngå det uunngåelige foralltid.

Jeg reiste meg opp og gikk. Gikk til han med et fast bestemt hjerte. Han måtte få vite. Jeg kunne ikke la han lide.

____________________________________________

Hey peepz! Øyeblikket dere venter på er snart her.

Takk for all positiv respons jeg har fått u det siste. Og ihvertfall all støtten. Setter virkelig pris på det. Jeg vil gi ekstra credits for en av mine readers, snuppelure123. Hun har virkelig vært en stor støttespiller og har vært veldig omtenksom. Applaus for henne. Tusen takk, snuppelure123.