6 gutter å tenke på

Den store avgjørelsen 1)}

Hjertet hamret i brystet. Hva faen har jeg gjort?!

6 timer tydeligere

Ja...Leona var som sunket i jorden. Søkk borte. Fader som jeg skylder Markus for dette. Det jævelen som bare bryr seg om seg selv. Så beskylder Liam meg fordi jeg var den siste i rommet den dagen. Av og til lurer jeg på om han er dum?! Ofte faktisk.

Hav brisen rev i klærne. Mia sitter nemlig på stranden. Kanskje siste gang. Naah! Som jeg elsker havet, kunne like gjerne ha vært en havfrue. Så flink jeg er til å svømme...ikke får å skryte.

"Mia?" Skjell? "Nei..." Mumlet jeg. "Jeg har Dessvere ikke noen skjell." Jeg ristet på hodet. "Hva søren det er Simon." Men jeg vil ha! "Jeg har ikke, hent selv." Havet hadde kontrollen over meg. Det skulle den alltid ha. Forhåpentligvis.

En skygge bred som en båt skygget for solen. Jeg myste opp og fikk øye på Simon. "Hei, hei." Jeg smilte. "Mia du har vært borte i en uke. Er det pågrunn av Leona?" Jeg sukket oppgitt. "Kanskje. Jeg vet ikke, jeg lovte henne å-" stemmen min knakk. Herregud jeg lovte henne å hjelpe henne.

"Shhh Mia." Hvisket Simon. "Hø?" Han freste mot meg og kastet seg over meg. "Du moser meg!" Spyttet jeg. "Hysjjj!" Jeg tiet.

Jeg kunne høre skriking og hoing. Hva søren. Plutselig rullet Simon av meg og kastet seg på alle fire. Han kastet på hodet mot en stor Stein. Jeg kommer snart mimet han med leppene. Jeg nikket og rullet meg over på magen.

Nå gjelder det. Jeg reiste meg sakte opp og satte på sprang mot steinen som var plassert på enden av stranden. Jeg snublet. Faen ta deg jævla tunge sand. Dype dritt. Jeg reiste opp. For en Oppslukende tid sand.

Jeg satte på sprang selvom sanden omringet føttene mine. Jeg snudde meg og oppdaget...jeg har faen meg ikke løpt langt. Jeg sukket irritert og løp videre.

Jeg kastet meg bak steinen og en Stein kom fykende i min retning. Er folk gale? Vent...ikke svar. Jeg dukket Unna steinen og ryggen streifet steinen. Au? Jeg gnidde varsomt på ryggen.

En kvist brakk og jeg lette etter et våpen. Aha! En pinne! Jeg tok tak i den og holdt den foran brystet. Come on bitch.

Idet en mann kom løpende, fektet jeg ukontrollert med pinnen. Han la hendene over hodet. "Jeg er Simon!" Jeg senket pinnen og pustet lettet ut. "Du din idiot! Du skremte livet ut av meg!" Han lo og klødde seg bak på hodet.

"Sorry." Jeg nikket. "Men. Du?" Han nikket og datt ned i sanden. Han lente seg på armene sine. "Mhm?" Jeg pustet langsomt ut. "hva handlet det om?" Han stirret på meg. "Får å være ærlig så...Eh...kom de for å hente deg."

Jeg nikket. "Men du? Hvor mange teams er det?" Han løftet haken sin og tittet underlig på meg. "7." Sa han og dro gjennom håret sitt. "Hvilket team er du på?" Han smilte skjevt. "Ditt." Mitt? "Faren din organiserte en gruppe som du skulle lede." Jeg nikket og prøvde å fordøye alt.

Okei...? "Hvor er faren min?" Han reiste seg. "Han*snufs* er kidnappet og vi frykter at klanen står bak det." Jeg tenkte på Leona. Hvor mange uker var hun på vei igjen? 11 uker. 2 måneder og 3 uker.

"Jeg tenkte på...om...Eh...vi kan lete etter Leona?" Han reiset seg og klødde seg på haken. "Eh...jo...sikkert." Jeg nikket og smilte mitt fotografiske smil. Leona...gravid...omg...hun må ha det vondt.

Leona's synspunkt 1 uke før.

Mia kjempet tappert for meg. Hun slang Markus ned i bakken. Den jenta har virkelig noen gir i rompa. Før jeg rakk å reagere dro noen meg bortover asfalten. Steinene gnidde langsomt på den nakne huden.

Jeg slapp ut et stønn. Folk kan da ikke behandle en gravid dame på denne måten. Dumme dumme folk. "Au!" De kastet meg inn i bilen. Hodet traff den andre døren. "Auuuunfjrk!" Er de helt mongo i hodet eller?

"Klapp igjen!" Det var en mørk stemme som kunne få mennesker som lå i koma til å tisse på seg. "Okeii." Han snudde seg mot meg. Egentlig ganske kje- hva er det jeg tenker på? "Hvem har gitt deg tillatelse til å snakke?" Jeg mumlet et Ok og tiet.

"Bra." Mumlet han og snudde seg. Han satte bilnøkkelen i tenningen og kjørte inn i den møre og farlige kvelden.