Den mørke hemmeligheten hans.

Kapittel 1

I full panikk løp jeg. Konstant snublet i grener som lå på bakken. Jeg pustet og peset og så konstant bak meg for å alltid være sikker på om noen fulgte etter meg. Plutselig, ut av ingensteds var det en stor skikkelse rett bak meg. Skikkelsen tok hardt tak i armen min og trakk meg inntil han. Jeg klynket av smerte, men da jeg så opp for å se hvem det var, så var det ingenting der ansiktet var ment for å være. Det var helt svart...
"Louise, kan du se å stå opp snart?!" Skrek mamma nedenfra og bråvekket meg fra marerittet, heldigvis. Jeg hadde drømt de samme drømmene de siste dagene og aldri skjønt grunnen til det. Jeg reiste meg sakte opp av senga og gnidde megni øynene og kom på hvilken dag det var. Mandag.. Ugh! Skole... 10.klasse er seriøst pain in the ass. Jeg gikk/krabbet bort til klesskapet og dro ut noen klær. I mens jeg gravde i det endeløse skapet med klær hørte jeg mobilen min kalle på meg. Jeg bråsnudde meg automatisk og stirret intenst på mobilen min. Jeg var litt "umoderne" som hadde Samsung og ikke IPhone. Det blinket gult i hjørnet på mobilen. Snapchat!! Jeg kastet meg over mobilen som et rovdyr som angriper et bytte. Selvfølgelig klarte jeg ikke koden min med en gang, noe som gjorde meg kjempe stressa. Virker jeg gal? Jeg er det.. Jeg fikk endelig åpne mobilen og sjekket hvem som hadde sendt snappen. Remi, bestekompisen min hadde sendt meg en 'God morgen' snap av seg selv med duckface. Jeg måtte le av han. Han var faktisk kjekk, men vi hadde friendzona hverandre dessverre. Han hadde halvlangt,  mørkebrunt hår og perfekte brune øyne. Fuck friendzone ass! Jeg svarte med en snap av gulvet og skrev 'God morgen'. Jeg var ikke typen som tok bilder av seg selv. Jeg grep klæra som jeg skulle bruke, mobilen og et par høytalere og gikk på badet og tok meg en lang, varm dusj.
Jeg satte på 'A drop in the ocean' av Ron Pope mens jeg sminket på meg litt lett sminke. Jeg gredde det lange, brune håret mitt. Jeg så meg i speilet. Hm, ikke verst!

Jeg løp ned trappa og så at mamma og pappa satt å så på tv.
"Ingen som har laget frokost?" Spurte jeg med en litt grinete stemme.
"Vel, god morgen til deg også! Sovet godt?" Sa mamma og gliste til meg.
"Nja, mareritt!" Sa jeg kort.
"Fortsatt? Blir du ikke kvitt det?" Spurte pappa med en hes stemme og trakk brillene ned på nesa da han møtte blikket mitt.
Jeg bare ristet forsiktig på hodet og subbet inn på kjøkkenet. Jeg tittet kjapt på klokka og så at klokka var 08:00.
"Faen! Jeg er sein!" Skrek jeg og stappa brødskiva inn i kjeften.
"Pass på språket, unge dame!" Lød pappas stemme fra stua. Jeg sprang ut døra med en 100 tonns sekk dunkende mot ryggen. Typisk mandager...

Jeg kom akkurat tidsnok på skolen. Mia og Remi sto å ventet på meg ved inngangen til helvete. Mia med sitt perfekte blonde hår og lyseblåe øyne. Hun var nydelig!
Skolebygningen var gigantisk og minst 500 elever gikk her. Og det er bare 8, 9, 10.klasse.
"Se, der kommer trøttingen jo!" Sa Remi og gliste. Åh gud, jeg misunner han for smilehullene hans! Jeg dultet til han og så ga han og Mia en klem. Vi gikk inn i timen, men Mia og Remi bråstoppet i døra, mens jeg gikk videre mens jeg plapret i vei om min obsession for sjokolade. Plutselig krasjet jeg i en hard og høy person. Jeg holdte på å falle bakover, men fikk stablet beina. Jeg så opp på personen jeg nettopp hadde krasjet i. Jeg møtte noen perfekte grønne øyne som stirret inn i mine blåe. Han var veltrent, høy, hadde rufsete, blond-brunt hår. Han var utrolig kjekk. Jeg hadde aldri sett han der før..

Han kremtet og så til siden.
"Unnskyld.." Sa han med en lav og hes stemme.
"Nei, det er jeg som skal beklage, det var jeg som krasjet i deg først!" Sa jeg og smilte til han. Han så meg i øynene igjen, nikket og gikk til siden sånn at jeg kunne gå forbi. Jeg smilte til han og gikk forbi. Mia og Remi fulgte meg hakk i hæl. Mia fniste og kom vedsiden av meg.
"Han var sykt kjekk!" Hvisket hun til meg og fniste. Jeg gliste til henne og nikket intenst. Remi sukket bare og beordret oss å sette oss. Vi satte oss på plassene våre. Min plass var helt foran alene ved tavla, mens Remi og Mia satt nesten bakerst.
Jævla heldig griser! Jeg begynte å grave ned i den 100 tonns, endeløse, djevel sekken da plutselig en skygge kom bak meg.
"Unnskyld?" En kjent stemme sa bak meg. Jeg bråsnudde meg mot den ukjente personen som jeg krasjet i for kort stund siden!
Jeg svarte ikke, jeg bare stirret.
"Jeg skal sitte her?" Sa han og kliste til meg med... er det... smilehull? Han satte seg rolig ved siden av meg og holdt øyekontakten. De nydelige, grønne øynene hans så rett inn i sjela mi.
Jeg kom meg ut av den kleine stirringa.
"Eh, jeg heter Louise.." Sa jeg, eller mer hvisket.. jeg rakk han en hånd.
"Jeg heter Elijah!" Sa han og så ned. Han nektet å ta hånda mi for en grunn, men jeg valgte å ikke plage han med det.

Læreren introduserte Elijah til klassen. Alle jentene hadde sikkel som hang fra kjeften da han fortalte om seg selv.
"Jeg heter Elijah Freshgray, er fra England, like gammal som dere.." Sa han med en monoton stemme og et utryktløs ansikt. 
"Noe mer? Hobbier, kanskje?" Spurte den gråhårede, oldis læreren og ristet utålmodig på beinet sitt.
"Det har dere ingenting med.." Svarte Elijah kaldt og så utover klassen. Han var kanskje kjekk, men utrolig kald og innelukket...


////////////////////////////////////////////////
A/N

Heiii, håper dere likte det! Det virker vel ganske kjedelig i starten, men det blir spennende etterhvert!
Kommenter hvis dere vil ha flere kapitler! <3
Dere kan også sende meg melding via KIK.
Silje0love.