Bittet (Norwegian)

1. Prolog

© copyright 2012

All rights Reserve to: Anneli96

Navnet mitt er Agatha, men de fleste kaller meg Aggie. Jeg er 17år og levde et temmelig bra liv, til livet mitt ble snudd på hodet. Familien min: mamma, pappa og lille bror, døde i en bilulykke. Uheldig vis, for meg, var jeg ikke med i bilen. Jeg var hjemme og hadde en overnattings fest. Alle de nærmeste vennene mine var der, også da det banket på døren.

"Agatha Vild?" spurte en høy politi mann.

"Ehm, ja. Er det noe spessielt ...ehm.." Jeg så mot brystet hans og lette etter et skilt. "Jason McCora?" Han så trist på meg, lenge..som om han ventet på noe.

"Jeg er lei for å si det, men..... Foreldrene dine, og din bror omkom i en trafikk ulykke. De døde på stedet. Jeg er så lei for det.... Vi har sjekket med tanten din og det er helt greit for henne at du blir boende der, fra nå av. Hun er rett rundt hjørnet. Hun skal komme og hente deg og sakene." Han klappet meg på ryggen, gikk ned trappen og satt seg inn i politi bilen sin. Før jeg viste ordet av det, var han borte. Var det allt?

Nå var jeg i hvert fall ikke i fest humør. Tårene rant og vennene mine ringet meg inn.

Nå som jeg tenkte tilbake, kom følelsene på nytt.

Hvorfor? Hvorfor skulle jeg leve? Når alt jeg har kjært dør fra meg?

Jeg sto ved stupet og så opp på den blå himmelen over meg. Skyene var som dratt bomull i blått vann. Det var en pen dag, en pen dag til å hoppe på.

Jeg så ned. Det må være minst 15 meter ned, det kunne sett ut som 40, men jeg var ikke sikker. Jeg hørte alt. Vinden som blåste, vannet som bruste mot fjell veggen og fuggle kvitring bakfra. Jeg gjorde meg klar, dro av meg genseren, skoene og buksen. Jeg sto der i bare singlett og boxer. Det lange lyse håret mitt blåste bølger rundt hodet mitt. Vinden var deilig i ansiktet.

Så lente jeg meg over stupet, strakk armene ut til siden og ba: "Hvis noen hører meg nå.." Jeg pustet fortere nå. "ta meg imot"

Også uten noen flere tanker i hodet, hoppet jeg.

Det kalde vannet slukte meg hel.