Bittet (Norwegian)

11. Bittet av Anneli96

(En måned senere)

LOGAN

"Ja, kunne dere kommet i dag? En liten tur? Har dere tid?"

Madelen sto på kjøkkenet med fast telefonen i hånden. Jeg satt i stuen og fikk med meg hele samtalen. Selv med igjen lukket dør, kunne jeg fortsatt høre alt.

Aggie hadde enda ikke våknet, men jeg hadde gitt henne påfyll av blodet mitt, flere ganger. Det er viktig å gi henne det minst to ganger i uken.

Det som skjedde sist, når jeg hadde sovnet, hadde ikke skjedd i gjen. Det er heller ikke noe jeg har snakket med noen om. Madelen har spurt men jeg har bare bedt henne om ikke å spørre om det. Og hun har faktisk latt det gå.

"Ja da, det går bra med han."Sa Madelen inn i telefonen. "Vil du snakke med ham?" Det ble en pause der ute også sa Madelen: "Ja, så flott da! Hade, snakkes om litt."

Hun kom gående inn i stuen, hun hadde det happy-fjeset. Da hun åpnet munnen, avbrøt jeg henne. "Ja, de kommer. Jeg vet." Sa jeg uinteresert. Mamma og pappa hadde vært her for, vel, 4 måneder siden. Det var liksom bare mamma og pappa. Men for Madelen var det litt anerledes, hun hadde ikke sett dem på.... flere år. Hvertfall. Om ikke det var lenger.

"5 år siden. og.... De er her om noen minutter." svarte Madelen. Jeg hadde ikke sett henne så glad siden...Aggie.

Madelen gikk litt rundt i rommet, og nærmet seg radioen, slo den på og danset til "Im so exited" av The Pointer Sisters.

Jeg holdte på å dø av latter. Dansingen hennes er ikke akkurat.....hm..Når hun danset ordentilg var det bra men.. dette var definetivt en hoppe-jente dans.

"Før du går helt bananas...."Sa jeg mens jeg gestikulerte med hendene mot henne,"Jeg stikker opp og sjekker Agatha før mamma og pappa kommer, greit." Det var egentlig ikke et spørsmål. Det hørtes veldig sånn ut men det var ikke det.

Hun nikket, økte volumet og fortsatte med hva-du-nå-kaller-det. Jeg undertrykket en latter og gikk mot trappen.

******************************************

Aggie lå like stille som da jeg hadde forlatt henne i stad. Hun hadde ikke rikket seg en centimeter. Jeg la meg, tungt ned ved siden av den kalde kroppen hennes. Det var på tide med neste blod dose. Jeg merket det i hele kroppen.

Jeg lente meg over henne, satt meg overskreves henne og bet meg selv i håndleddet. Blodet strømmet fritt og jeg la det mot munnen hennes.

Til min overaskelse begynte hun å svelge.

Var hun våken? Huh..?

Jeg strøk henne over kinnet med den andre hånda. Hun virket litt varmere nå. Akkurat som om hun hadde gått opp et par grader.

Hun begynnte å suge på såret jeg nå hadde laget, hardt.

Hun kunne få litt til, tenkte jeg for meg selv,men etter det måtte hun stoppe.

"Aggie, vis du kan høre meg nå, det er nok. Du har tatt nok. Du må stoppe." Sa jeg etter en stund.

"Du må lære deg å stoppe på egen hånd. Gjør det rette, og stopp nå. Jeg vet du kan klare det! Og jeg vet at det er hardt, men gjør det."

Ingen respons. Hun bare fortsatte.

Plutselig bet hun til, og smerten kom til overflaten.

"Aggie, stop!" Sa jeg og begynnte å trekke meg litt unna.

Der!

Hun åpnet øynene og prøvde, uten å lykkes, å fokusere på meg. Blod røde øyne lyste mot meg.

Hun så tørst ut. Blikket hennes var helt villt. Det var et uttryk jeg kjente i gjen, men på henne så det ikke normalt ut. Hun så rett og slett farlig ut.

Men jeg bevarte roen. Jeg så rolig på henne. "Aggie, pust rolig og slapp heltg av. Du kan klare det."

Denne gangen, når hun fokuserte på meg, greide hun det. Hun fokuserte og gjorde som jeg sa. Hun pustet sakte ut, det var et langt utdrag. Så lukket hun øynene.

"Jeg kan ikke stole på meg selv.."

Det var alt jeg hørte, og det var som en hvisken. En sår hvisken.

"Bedre?" Spurte jeg og dro vekk litt av håret som hadde fallt ned i øynene hennes, bort fra ansiktet hennes. Hun åpnet øynene og så nøye på meg. Hun nikket. Det var alt hun turte å gjøre.

Jeg viste eksakt hvordan hun hadde det. Følelsene var 100 ganger sterkere. Det samme med lukt, lyd og synet.

Det possitive med det var jo at kroppen tålte en trøkk. (truck)

*************************