Bittet (Norwegian)

2. Bittet av Anneli96

Noe dunket hardt mot brystet mitt. Smerten skar hardt i hele kroppen min, og det gjorde utrolig vondt. Er det sånn det føles å dø? Kroppen min ble etter hvert veldig nummen...

"Hold deg i livet!" sa en mannlig stemme. Jeg kunne ikke røre en finger. Igjen dunket det hardt mot brystet mitt.

Det gjorde så ufattelig vondt! Mørket omringet meg og jeg besvimte.

"Kjemp i mot mørket, Aggie!"

****************************

Da jeg våknet.... Våknet?

Jeg åpnet øynene og lyset blennet meg. Outch... vondt!

Jeg begynte å røre på fingrene mine, hele kroppen min var nummen så jeg kunne ikke annet enn å gjennopplive den.

"Vend deg til lyset. Rolig, ikke forhast deg, vi har ikke dårlig tid." Det var den mannlige stemmen igjen. Den lød hes, lettet og.......beskymret(?) ut.

Jeg stønnet tungt. Jeg hoppet..... gjorde jeg ikke?

"Joda, uheldig vis hoppet du..." sa den mannlige stemmen, som svar på spørsmålet jeg hadde stilt meg selv i hodet. Jeg rykket til i overrsakelse. Au...Ikke lurt.

Jeg prøvde sakte, igjen, og åpne øynene.

"Svarte du akuratt på et spørrsmål jeg ikke hadde stilt?" spurte jeg, mumlede. Men i stede for å ha sakt det, var alt som kom ut et snøvlende-ikke-forrståelig-mumlende babbel.

"Unnskyld, men den skjønte jeg ikke." svarte han.

"Du hadde store smerter og er høyt dopet på morfin. Ingenting av det du sier er forståelig." fortsatte han.

Jeg merket at skyggene ble mørkere og lysere, og at skikkelsen hans kom nærmere.

"Klem hånden min vis du er ved bevisthet." sa han. Det irriterte meg at jeg enda ikke viste navnet hans eller hvordan han så ut, eller alderen hans. Det var vist ikke jeg kunne gjøre meg på lenge enda. Jeg hadde ingen følelse i fingrene i gjen så jeg fikk ikke klemt hånden hans.

"Hm...." sa han, grublende. Han hadde nok en anelse at jeg var våken, men siden jeg ikke klemte hånden hans , undret han sikkert over det.

Plutselig hørte jeg at en dør gikk opp og han sa: " Hun har prøvd og si noe, men dett blir bare en lang røre av ikke-noe-forståelig. Hun glippet med øynene i stad, men klemmer ikke hånden min. For å være helt ærlig, tror jeg ikke hun har noe følelse i kroppen i det hele tatt."

Hadde han skjønt det?... hm...

"Kanskje hun ikke vil klemme hånden din, Logan. Har du tenkt på det?" sa en kvinnelig stemme, spøkefullt. Logan? Så det var navnet hans.

Jeg hørte latter, og Logan si :" Kanskje....." han dro på ordet." Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror sånn seriøst at hun ikke har følelse i kroppen." Pratingen tok en pause, og jeg hørte kliring i stål?

"kanskje du burde si i fra før du tar e......" Han fikk ikke sakt ferdig før hun avbrøt han.

"Vis teorien din om at hun ikke føler noe, da føler hun ikke dette heller." Hun virket litt gretten.

Det slo i en dør igjen, og Logan hvisket i øret mitt.

"Hun er litt gretten, hun har ikke sovet på et par uker..." Han stoppet litt. "Uansett, sov litt du nå."

Det knirket i en stol, og jeg var ikke sikker på om han gikk, eller om han lente seg tilbake i en stolen.

Og ikke overaskende, sluknet jeg.

********************

_vis det er noen skrive feil, unnskylder jeg.

Takk for at du leser :))

<33