LOGAN
Pluteslig hørte jeg skriking neden i fra. Aggie så forskrekket på meg.
"Foreldrene mine er her." Sa jeg bare.
"Og Madelen....?"
"Har ikke sett dem på lenge..." fullførte jeg.
Jeg så ned på henne, med medfølelse i blikket. "Hvordan føler du deg?" Spurte jeg.
"Hva skal jeg si..? Jeg føler meg......"Hun tenkte seg lenge om og fortsatte."Sterk. Jeg føler meg sterk. Som om jeg kunne løftet et hus. Men følelsene overrumpler meg. De er for sterke, og for mye for hodet mitt akkuratt nå. Tørst. Jeg er ufattelig tørst, det brenner i halsen." Hun ristet på hodet og lukket øynene som om hun prøvde å stenge det ute, og holde følelsene i sjakk.
"Logan?" Det var pappa som ropte. Jeg så på Aggie igjen. "Skal du være med ned?"
Hun tenkte seg om. "Vis du vil at jeg skal det, så.." Jeg nikket." Ja, men da så....Kan du gå av meg nå da?" Spurte hun, satt på seg et smil og så meg rett inn i øynene. Man kunne se humoren...og tørsten.
"Selvfølgelig ." Sa jeg og klatret elegant av henne, og landet på min side i sengen.
"Så vis du ikke har noe i mot det, tar jeg meg en dusj." Sa hun og hoppet nesten elegant opp av sengen. Jeg løftet øyebrynet men sa ikke noe.
"Ok.."Sa Aggie og så ned over seg selv, som om hun var i en kropp hun ikke kjente igjen.
*Dette føles rart..* Fortsatte hun i tankene.
*Jeg vet, men du vender deg nok til det.* Svarte jeg tilbake. Hun snudde seg raskt mot meg og så forskrekket på meg, før hun sukket med et oppgitt ansikts utrykk.
"Jeg kommer aldri til å vende meg til DET."
*Kanskje, kanskje ikke.Men det er en enklere måte å kommunisere på.* Tenkte jeg, og reiste meg opp av sengen og gikk mot døren som gikk til trappe gangen. Bakryggen min hørte jeg Aggie snakke til seg selv.
"Nei. Jeg kommer aldri til å vende meg til det.." Hun sukket og døren til badet ble lukket.
Jeg fortsatte å gå og hvisket: " Med tiden fikser det seg."
Jeg hadde egentlig bare lyst til å gå tilbake og kysse henne, men bet tennene sammen og gikk ned.
***************************
AGGIE
De ny følelse var for mye.
De nye sansene var alt for mye.
De lysende røde øynene mine, som hadde erstattet de lyse blå, var ikke til å tro.
Jeg sto forran speilet og sjekket hva som var forandret og det som ikke var forvandret. Øynene mine var det jeg hang meg opp i. Man kunne se det. Altså det var liksom ikke til å unngå. Hvordan skulle jeg kunne gå rundt med andre folk, med disse øynene? Alle ville se at jeg var vampyr!
"Åhh..." Sukket jeg for meg selv.
De minnet meg om Bella sine i 'The Twilight Saga Breaking Dawn'. Selvlysende. Med mindre jeg hadde fått lasersyn, var dette noe jeg aldri kom til å vende meg til. Selv om de var kule, da. Men de var liksom ikke mine. Skulle tro jeg hadde tatt på meg et par linser.
Bortsett fra øynene, (som var en stor ting) hadde håret mitt blitt blankere, og arrene-som jeg hadde fått oppgjennom årene, blitt borte. "Utrolig!" Sa jeg. Noe som var enda mer utrolig var smerten som kom med forvandlingen.
Forvandlingen fra menneske til vampyr.
Det er en smerte som ikke kan beskrives. Ingen ting kan beskrive hvor vondt det gjorde...eller kanskje....
Det føltes ut som hele kroppen min var i brann, som om noen ville rive meg fra hverandre, fra utsiden og ut. Som jeg sa, den kan egentlig ikke beskrives. Det hadde vært bedre og bli truffet av en buss 10 ganger. Nå har jo ikke jeg blitt truffet av en buss før, men man skjønner hva jeg... hvor jeg vill hen.
Uansett, nå var det skinnende håret mitt dratt bakover i en hestehale, med volum i luggen. Nå var det bare å få på seg klær.
****************************
*Logan?* Jeg hadde akkurat kommet ut av baderommet, med bare et håndkle rundt meg. Jeg lette etter baggene mine. Jeg hadde tenkt til å rope på Logan da han plutselig dukket opp rett forran meg. Jeg tok et skritt tilbake i overaskelse. "Åhh.." Sa jeg og holdt strammere på håndkleet. "Hvorfor gjør du det hele tiden ?? "
Jeg så han inn i øynene og han trakk på skuldrene. Han smilte til meg, og øynene hans lyste.
"Uansett.." Begynnte jeg frustrert og gikk forbi han til sengen. " Hvor har du gjordt av baggene mine?"
Han rynket øyebrynet og så gikk noe opp for han. Meg også.
"Madelen.." sa vi i kor.
Madelen måtte ha fikset på noe, kanskje hun hadde vært ute å handlet.
Madelen dukket plutselig opp med foreldrene sine bak seg.
Oh, shit. Jeg sto liksom bare der i håndkleet jeg da..
****************************
Takk til dere som leser!! :)) Helt utrolig at jeg nærmer meg 300!!
Unnskylder skrive feil.
YOU ARE READING
Bittet (Norwegian)
ParanormalDa Agatha (17) prøver å ta livet sitt, ved å hoppe utfor et stup, kommer Logan til unnsetning, selv om hun absolutt ikke ville bli reddet. Foreldrene og lillebroren hennes døde for 1 år siden i en traffikk ulykke. Det var den dagen Aggie var hjemme...
