Bittet (Norwegian)

4. Bittet av Anneli96

"Seriøst, igjen? Hva er greia med å ikke høre når jeg sier ligg i ro, Aggie?!"

Jeg glippet med øynene." H-h-hvordan vet du....?" begynnte jeg.

"Navnet ditt...? Logan fortalte meg det." svarte hun bare.

"Hvem eksakt er...Lo...?" Det gikk rundt i hodet mitt og jeg kunne ikke snakke ordentlig. Kvalmen veltet opp. Følelsen av å spy var 'close'

"Vel, han er eieren.."

"BØTTE!" Ropte jeg. Syren var langt i fra der den skulle ha vært... Jeg hadde jo ikke spist på lenge heller.....

Madelen forsvant og jeg åpnet øynene for å finne et sted og spy. Jeg rakk akkurat og lene meg over på siden, så jeg slapp og spy i sengen jeg lå i. Og et sekund senere ble gulvet troffet av spy.
Det var like før jeg svimte av igjen, da en kjølig hånd la seg på pannen min. Jeg hørte meg selv stønne. "Hun koker opp igjen!"Sa Madelen

"Kom opp med 3 bøtter is, takk."

Snakket hun med seg selv?...Men hva skulle hun med 3 bøtter....Å nei! Å nei....nei, nei. Det kommer ikke på tale! Jeg merket at jeg ble løftet opp og før jeg ante noen ting, lå jeg i badekaret. Jeg hadde sett dette på film flere ganger, og det så ikke deilig ut.

Jeg var halv veis bevist/bevistløs, og orket ikke gjøre noe. Det begynnte og prikke forran øynene min (igjen), og jeg holdt på å svime av.

"Å, nei da! Hold deg våken! Holder du deg ikke våken, dør du! Logan blir ikke fornøyd vis du dør. Dør du, dør jeg"

Jeg hørte romstering, også kom de for jæ**lige kalde isbitene ned i badekaret sammen med meg.

"I-i-kke.." Sa jeg og hakket tenner. SÅ KALDT! Madelen hadde satt seg på baderomms gulvet, ved siden av meg.

"Jeg er seriøs, Aggie. Dør du, dør jeg. Hold deg i live!" Stemmen hennes ble lenger og lenger borte.... Mørket var tilbake, kulden hjalp ikke mye. Og alt ble svart.

********************************

"Vær så snill, våkne."

Stemmen kom langt bortefra. Det føltes ut som om kroppen min svevde, og livet mitt kom i re-play.

Bursdagen min, da jeg ble 16. Jeg hadde hatt den beste sweet-sixteen festen ever. Jeg hadde kanskje ikke fått en bil eller et privat fly i gave men jeg hadde familie og venner som jeg var glad i, akkurat der. Jeg savnet humoren jeg hadde, og smilet. Mamma og pappa som sto ved siden av meg på bildet, for ikke å snakke om den utrolig irriterende lille broren min.

Dagen de døde..... Nei, jeg orket ikke å gjennom gå det engang til! Please la meg slippe!

Jeg vil leve! La meg leve!

Plutselig ga det seg, og jeg kunne åpne øynene. Madelen lå med hånden sin på pannen min, men hun...sov. Hun sov ved siden av meg. Jeg var tilbake i dobbelt sengen.

Jeg tok bort hånden hennes og reiste meg sakte og rolig opp fra sengen. Jeg så ned på hånden min, den med kanylen i. Ok, dette går bra, tenkte jeg, og dro den kjapt ut. Outch!!

Jeg gikk sakte bort til døren og ignorerte den svimlende følelsen jeg egentlig hadde. Jeg gikk sakte bort over gangen, og fant en trapp. Den må vel føre meg ned til et kjøkken et sted, tenkte jeg. Jeg begynte og gå, med lette skritt, svimmel og kvalm.

Nede var det en stue...og...der! Et kjøkken! Jeg gikk inn på kjøkkenet og først da la jeg merke til hvor stort det egentlig var her. Det var masse skap, en komfyr, to kjøleskap og et stort kjøkken bord med seks stoler, i rommet. Jeg skjekket alle skapene etter noe å spise, og fant en kjeks pakke. I kjøleskapet fant jeg en melke kartong, dette burde vel funke. Da jeg satt meg ned ved bordet, hadde jeg et glass melk, et glass vann, og en kjeks pakke forran meg.

Jeg så ned på meg selv og la merke til at jeg bare hadde på meg en singlett og en truse. De var ikke mine. Kanskje de var Madelen sine..?
Uansett, jeg åpnet kjeks pakken og tok en bit av den første kjeksen. Mm..kjeksen smakte nydelig. Jeg tygde og svelget. Jeg balanserte glasset med vann i hendene og løftet det mot munnen.

"Hva er det du gjør ute av sengen?"

Jeg snudde meg og så en gutt, kanskje rundt 20 år, lene seg mot veggen ved kjøleskapet. Han så urolig på meg.

"Vent litt.... La meg gjette." sa jeg mens jeg tygde på kjeksen, og halvveis pekte på han med den lille biten som var igjen i hånden min.

"Du er Logan, ikke sant?"

Han kom nærmere, og satt seg på stolen forran meg.

Han var utrolig kjekk! Han var over normalt muskuløs, bare ved å se på han, viste jeg det. Og øynene hans skinte sølv. Nydelige øyne!

"Hvorfor skulle du tro det?" spurte han og la hodet nyskjærrig til siden.

"Jeg har god hukommelse. Jeg husker stemmen din." svarte jeg, og tok en ny kjeks.

"jaha, men hva om jeg sa at jeg ikke er Logan?"

Jeg så nøye på ham og sa: "Vel, da ville jeg ikke trodd deg."

Munnvikene hans begynnte og gå oppover. " Så du reddet meg...." Begynte jeg og lekte med kjeksen min.

"Ja, det er en måte og si det på.." svarte han og nikket. Jeg kunne ikke tyde blikket hans.

"Hva mener du med det?! Er det andre måter og se det på?" Spurte jeg og rynket pannen.

"Ja, det er vel det." han tenkte seg om og så alvorlig på meg igjen, før han fortsatte. "Uansett skulle du lakt i sengen din. Du er fortsatt veldig syk." Han tok melke glasset og drakk opp alt i en slurk.

"Em, jeg tror den var min." sa jeg, sjokkert over at han akkurat hadde gjordt det.

"Ja..em..Nei, faktisk ikke. Mitt hus, mine ting, mine regler." sa han med et smil, og trakk på skuldrene. Han ertet meg....

"Uansett ville du ikke drukket det.." sa han

"Å, hvorfor tror du det?" spurte jeg og la armene i kors.

"Du er kvalm, du spydde for under 24 timer siden. Du prøver å holde deg nøytral i det du spiser, derfor tok du kjeks. Du kunne lagd deg en slaks middag. Lasagne for eksempel." Han smilte. Smart! Magen min veltet seg når han sa det siste.

"Trenger du en spy pose? eller bøtte?..." Han lot resten av setningen henge i luften. Han hadde reist seg nå, og sto rett forran meg.

Og akkurat som han håpet, kom den nå-ikke-så-deilige-kjeksen opp.

Jeg spydde opp alt, alt jeg hadde i magen.(Noe som egentlig ikke var mye.) Smaken helt for forferdelig. Plusset for meg var jo at jeg traff skoene hans.

"Seriøst?! Skoene mine!" Han ga meg et surt utrykk og tok dem forsiktig av seg, sånn at han ikke skulle få noe på resten av klærne sine.

"Det der.."sa han og pekte på skoene sine." det er merke sko!"

"Vel, nå er ikke jeg en ekspert, men jeg er helt sikker på at det ikke er det lenger." svarte jeg han stolt over at jeg kunne svare han på den måten, og forlot kjøkkenet. Sakte.