Bittet (Norwegian)

3. Bittet av Anneli96

Det gjorde vondt over alt. Jeg kunne like gjerne vært død, smerten var uslålig. Ja, ja, jeg hadde i hvertfall fått tilbake følelsen i kroppen. Men jeg hadde ikke hatt vondt vis jeg var død, kanskje det hadde vært bedre nå.

Jeg åpnet øynene sakte. Det første jeg la merke til var at jeg ikke lå på et sykehus. Jeg lå i en dobbelt seng, på et sove rom jeg ikke gjenkjente. Jeg begynnte å sette meg opp i sengen, da en hånd presset meg ned i gjen.

"Ikke reis deg opp. Hold deg i ro, takk." Det var den kvinnelige stemmen igjen. Hun satt på en stol ved siden av meg, hun så ut til å være på min alder, kanskje litt eldre. Brunt langt hår, Sølv fargede øyne, tynn, men ikke "for tynn". Hun så vennlig ut.

"Hvem er du? Og hvor er jeg?" Spurte jeg, og la trykk på alt jeg sa, for jeg var veldig sliten i stemmen. Hun satt seg bedre til rette i stolen og så på meg med et smil.

"Jeg er Madelen." sa hun og rakte meg hånden. Jeg ble bare liggende og se rart på den. Jeg orket ikke løfte opp armen min engang. Hun tok den tilbake.

"Ok......Uansett, du er her i et herskaps hus, eller gods, kall det hva du vil..." Skulle tro hun snakket til seg selv.

"Ok, takk. Det hjalp." Sa jeg særkastisk. Hun tok opp en mobil fra lommen i skjørtet hun hadde på seg, og slo et nummer.

"Hei.....Ja, hun er i hvertfall våken nok til å være særkastisk." Hun nikket og hørte på det som ble sakt i den andre enden. Også, sånn plutselig, la hun på. Hun sa ikke hade eller noe, la den kjapt ned i lommen igjen og så på meg.

"Hvem var det?" spurte jeg nyskjerrig, og hostet.

"Det var bare Logan. Han lurte på hvordan det gikk med deg." Jasså...

"Takk, dårlig." Sa jeg

Hvem var disse menneskene? Og hvorfor er jeg ikke på sykehus?..... Hadde de tatt meg til fange? De hjalp meg jo.... men.....Det er et stort men.

"Ehm.... Madelen? Kunne du fikset meg litt vann?" Jeg smilte mitt beste smil, selv med store smerter i hele kroppen.

Hun reiste seg , og smilte. "Er du sulten også kanskje?"

Magen min rumlet og det var vell svar nok.

"Kommer snart tilbake. Bare hold deg i ro." Sa hun før hun forsvant, ut den ene døra som var i rommet.

Jeg satt meg sakte opp i sengen, med bena dinglende utfor kanten. Det var ikke før nå jeg la merke til nålen jeg hadde i hånden. En kanyle!

Jeg skrek høyt!

Fortere en overhode mulig, kom Madelen tilbake. Hun virket forskrekket og i forsvars posisjon.

"Hva?! Og hvorfor er du på vei ut av senga?!" Spurte hun og så alvorlig på meg.

"Jeg har en nål i hånda!" Skrek jeg, og unngikk det andre spørsmålet. Noe jeg hadde hatt som hemmelighet i mange år, var at jeg hadde nål-o-fobi.

Hun kom sakte bort til meg og sa: " Selvfølgelig har du det. Du får fortsatt morfin."

"Herregud." Fortsatte hun og gikk mot døren i gjen. Hun snudde seg en siste gang, og så på meg med skrekk i blikket. "NEI!" Ropte hun, da det begynte ogprikke svart forran øynene mine.

Også sann helt uten videre kom bakken nærmere og jeg svimte av.

****************************************