Bittet (Norwegian)

15. Bittet av Anneli96

**************

*Halsen min..*

Det var alt Aggie sa. Hendene hennes for opp til halsen og la seg stramt rundt den. Plutselig var jeg ved siden av henne, jeg la hendene mine på skuldrene hennes og sa: "Tenk på noe annet. Du må slappe av. Det er ikke farlig, det er blodlysten. Du skulle drukket litt tidligere bare. Jeg er så lei for det...Du må ikke stresse, tenk på noe hyggelig. "

Stemmen min ble hengende i luften. Aggie lukket øynene men grepet hennes rikket seg ikke. Plutselig ble Madeleine borte, men bare noen sekunder senere, var hun tilbake igjen. Hun hadde et stort plast glass i hånden, og hun rakke det til Aggie. Brannen var fortsatt i halsen min, dette var rart. Pappa hadde fortalt meg om dette for noen år siden, og han hadde rett: det går ikke, man kan ikke forklare hvordan det føles.

Det forskrekkede ansiktsuttrykket til Aggie forsvant litt etter litt. Etter at Madelen hadde hentet glass nummer.14, virket det som om brannen i halsen slukket. Min hals var i hvertfall slukket.

"Bedre?" Spurte jeg Aggie. Hun så lenge på meg, øynene hennes lyste sølv. De var det peneste jeg noen gang hadde sett. (Og har sett for den slaks skyld.) Aggie nikket. Ansikts uttrykket hennes fortalte meg at hun fortsatt var litt...oppskakket over det som akuratt hadde skjedd. Jeg reiste meg, for så og gi Madelen plassen sin tilbake. " Bra," sa jeg mens jeg gikk bort til stolen -der jeg vanligvis satt, satt meg ned og la ansiktet mitt i normale folder.

******************

AGGIE

Etter to liter blod- heldt inn på, var smerten, næ¦rmere sakt brannen, nesten slukket. Jeg kunne fortsatt kjenne det men....

Akkurat her og nå, var det som om den aldri ville forsvinne. Den var minsket, men fortsatt der. Madelen satt seg ned ved siden av meg. Hun hadde stått helt siden brannen begynte.

Nå satt hun ved siden av meg med en kopp i hendene. Vis jeg ikke tok feil, var det ikke vann i den koppen.

Jeg derimot hadde ikke bare fått en kopp, nå hadde jeg en pose forran meg. En blod pose. Posen så ut til å være fra et sykehus, A Positiv sto det på den. Jeg må innrømme at det frika meg litt ut, men siden Logan hadde sakt at det var den eneste måten og få vekk brannen i halsen på, så var det vell greit. Det blodet hadde vært noen sitt, og det gikk ikke opp foren før nå! Å, herregud. Jeg pustet dypt inn og blodet var alt jeg kunne tenke på. Lukten fylte portene mine, og brannen kom tilbake.

"Drikk, Agatha. Til du føler at det er greit å stoppe." Logan satt ovenfor meg, i stolen sin. Men det var akkurat som om han var rett her, og snakket inn i øret mitt. Stemmen hans, den hese melodifylte stemmen hans.

Jeg sukket og helte innpå. Blodet rant lett nedover helsen min. Metal og salt smaken, fylte smaksløkene mine. Tenk at jeg noen gang ville si dette.

"Mer." Stemmen min var bare en hvisken, men jeg fikk mer.

Jeg var villig til å drikke blodet.

Jeg hadde gjordt alt for å få det.

********************

"Vender man seg noen gang til det? Forminsker det seg hver gang man drikker? Brannen assa'? " Jeg tok meg til halsen mens jeg drakk det lille som var igjen i blod posen.

"Det er noe som alltid kommer til å være der." sa Madelen, og så på Logan og han fortsatte.

"Mengden, og når du burde ta deg et glass, det er noe du må finne ut selv." Han nippet til glasset han selv hadde fått og øynene hans glinset sølv. De var så pene å se på. Glinset mine også? På den måten? Hvordan ser de egentlig ut?