Kapittel 2

1.6K 34 3
                                    

Dn's pov:

Neste skoledag hadde kommet. I dag var det tirsdag, og jeg var klar for enda en dag i helvete. Jeg hadde kommet frem til skolen uten problemer. Lasse og Daniel kom mot meg, men de gikk rett forbi meg uten å gjøre noe. Var de syke eller noe sånt? De så en gang ikke på meg. Jeg gikk bare videre mot gymbygget. Det var alltid gym i første time.. Jeg hatet gym.

Jeg hadde kommet meg ut fra garderoben uten å få høre noen ting. Når jeg kom ut til gymbygget hørte jeg Daniel le. Jeg så bort på han, og der kom det, "stygga, hvorfor ser du på meg?". Jeg snudde meg vekk og gadd ikke å svare. Jeg gikk å satte meg helt inntil veggen i hjørnet. Flott, nå kom Lasse! "Møt oss bak skolen etter gymmen!" Han var sur... Jeg ville egt ikke møte opp, men jeg måtte. Tiden gikk og fler og fler av elevene i klassen kom.

Endelig kom Vidar. Han ropte ut "i dag skal vi ha døball! Og DN, rektor ville snakke med deg! Pell deg til rektor sitt kontor! NÅ!". Jeg gjorde som han sa, reiste meg opp å gikk bort til rektor sitt kontor. Når jeg var fremme, banket jeg på døra. Rektor kom og åpnet døra og jeg fikk sjokk når jeg så hvem som satt der. Det var Isac! Hva hadde jeg gjort han nå da?

Jeg gikk inn og satte meg på stolen siden av han. Rektor begynte å snakke om at Isac var bekymret for meg. Jeg skjønte ikke hvorfor. Vi har aldri snakket sammen før. Jeg hadde egt lyst til å forlate rommet. Men rektor snakket så lenge! Endelig kom den setningen jeg hadde ventet på, "dere kan gå nå" jeg var egt litt sur på Isac.

(I: Isac DN: ditt navn)

I: hei DN! Vent da

DN: hva?

I: er du sur?

DN: ja, litt

I: hvorfor? Jeg vil bare hjelpe deg

DN: Isac! Jeg trenger ikke din hjelp! Jeg klarer meg fint selv!

Isac's pov:

Ordene bare slapp ut av meg. "Du har anorexia og du kutter deg hver dag, ikke kom til meg å si at du ikke trenger hjelp!". Jeg kunne se at tårene til DN presset på. Øynene hennes var fylt opp med vann og den første tåren trillet ned kinnet hennes.

I: DN, jeg er

Mer fikk jeg ikke sagt før DN avbrøt meg, "bare la meg være i fred! Jeg trenger ikke din hjelp!". Hun snudde seg rundt og løp. Hvor skulle hun?

--

Mer?

Secret feelingsWhere stories live. Discover now