Secret feelings

Kapittel 6

DN's pov:

Jeg var litt sjokkert. Sa Isac virkelig det? Først hjelper han meg til sykehuset, så kysser han meg og nå sier han at han ikke vill at Lasse og Danu skal vite noe? Jeg skjønte meg virkelig ikke på han... Kanskje han gjorde det fordi Danu og Lasse tvang han. Jeg visste ikke, men en ting jeg visste var at neste gang han kom, skulle jeg ikke snakke med han. Jeg var dritt lei av å bli behandlet som om jeg er ett 0... Jeg er lei av å finne frem kniven hver kveld, jeg er lei av at mamma skal gå rundt å være bekymret, jeg er lei av å være undervektig. Jeg vil leve livet som de andre jentene i klassen!

Isac's pov:

Jeg var ganske lei meg for det som hadde skjedd. Jeg ville ikke at Lasse og Danu skulle vite om kysset. Jeg ville ikke at kysset skulle skje i det hele tatt... Hvorfor kysset jeg henne på den måten? Var jeg forelsket? Nei, nei nei nei! Jeg kunne ikke være forelsket i en undervektig jente med kutt over hele kroppen! Jeg ville ikke! Hvorfor kunne man ikke bestemme følelsene sine selv? Jeg satt og tenkte litt på DN. Hun hadde de perfekte øynene, store blå. Av en eller annen grunn så tenkte jeg på DN lenge. Plutselig kom mamma. (M: mamma I: Isac)

M: Hei Isac, går det bra?

I: ja, hvorfor skulle det ikke det?

M: Isac, du så noen prøve å ta livet sitt, det må være tungt for deg.

I: mamma, jeg er skikkelig redd

Jeg så ned på tærne mine og kjente noen tårer falle ned kinnet mitt. Mamma kom bort å satte seg sammen med meg. Hun la armen sin rundt meg og begynte å stryke meg på ryggen. "Ssssshhhh Isac. Dette kommer til å gå bra". Hun var myk i stemmen. Det virket som hun skjønte hva jeg gikk gjennom, men hun gjorde ikke det... Jeg tror ingen kan forestille seg hvordan jeg har det. Mamma satt bare og strøk meg på ryggen. Jeg begynte å gråte mer og mer. Hun stoppet å stryke meg på ryggen. Jeg så opp på henne. Hun så veldig bekymret ut.

M: Isac? Vet du hvorfor DN prøvde å ta livet sitt?

I: ja... Å jeg angrer så sykt på at jeg ikke har prøvd å stoppe det...

M: stoppe hva?

I: DN blir mobbet... Hun har spiseforstyrelser og hun kutter seg hver dag...

M: vet du hvem som mobber henne?

Jeg bare så ned på tærne mine. Jeg visste det jo, men jeg kunne ikke si noe. Lasse og Danu var beste kompisene mine. Hvis jeg sa noe, kunne det ødelegge utrolig mye for dem. Det kunne ødelegge vennskapet vårt, det kunne ødelegge for meg også.

Jeg satt helt stille. Det var en klein stillhet.

M: Isac Elliot Lundén!! Kan du svare på spørsmålet mitt?!!?

I: mamma! Du skjønner ingenting! Det blir ikke bedere nå! Hvorfor bryr du deg så mye?!!

M: Isac! Hvis jeg finner ut at du har gjort noe mot DN så er det værst for deg!

I: greit! Jeg har ikke gjort noe! Det er bare Lasse og Danu!!

Mamma satt sjokkert i sofaen. Jeg angret med en gang på at jeg sa det. De kom til å bli drit sure på meg! Hva om de begynte å behandle meg sånn som de har mot DN?!

Mamma reiste seg opp og gikk til hustelefonen. Hun slo inn ett nummer. "Hallo? Snakker jeg med moren til Lasse?"

----

Sorry for at jeg ikke har laget noen deler på lenge, men har vært veldig opptatt. Skal bli flinkere til å lage fler deler nå! :D Har dere forslag på hva som kan skje videre? Kik meg: jaastellioteer ! Mer?