Secret feelings

Kapittel 19

Dn's pov:

Mamma satt i sofaen og hun så faktisk veldig glad ut, men samtidig veldig trist ut. Jeg skjønte at noe var galt. Isac så først bort på mamma, så bort på meg. Han lente seg frem og hvisket inn i øret mitt "vil du at jeg skal gå ut? Du kan komme etter når du er klar" jeg nikket og smilte ett falskt smil. Isac gikk ut døra og jeg kunne se gjennom vinduet i gangen at han gikk hjemover. Jeg sto fortsatt i gangen. Med skoene og jakken min på. Mamma hadde prøvd å si noe ett par ganger men hun hadde stoppet hver gang. Plutselig gikk døren fra doen opp. Ut fra doen kom det en høy mann. Han hadde svart hår, brune øyne og litt skjegg. Han var ikke tjukk, men han var ikke tynn heller. Mannen så forskrekket bort på meg før han gikk å satte seg ned siden av mamma. Når jeg hørte ordene til mamma fikk jeg lyst til å bare finne frem den dumme kniven igjen og lage noen djupe kutt. Mens mamma hadde vært borte hadde jeg ikke kuttet en gang, men akkurat nå fikk jeg lyst til å kutte. Djupt. "Dn.. Dette er faren din" verden stoppet opp for meg og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg løp opp trappa og inn på rommet mitt. Jeg fant en bag som lå under senga mi og slengte oppi noen klær. Så gikk jeg inn på badet og fant sminkemappen min. Jeg slengte også oppi noen barberblader oppi sminkemappen, tannkost og tannkrem. Jeg tok tak i baggen og løp ut. Jeg kunne høre at mamma sa noe, men gadd ikke å bry meg. Jeg løp hele veien hjem til Isac. Jeg kjente at tårene mine bare rant ned kinnet mitt. Jeg banket på døra hos Isac. Isac kom og åpnet nesten med en gang. Han hadde ett stort smil når han åpnet døra, men når han så at jeg gråt gikk smilet fort bort. Uten å si noe dro han meg inn i en klem. Kunne denne klemmen vare for evig? Han klemte meg hardt, og jeg følte meg rett og slett trygg. Klemmen varte lenge. Han strøk meg opp og ned på ryggen, vugget meg til sidene. Han trøstet meg. Jeg hadde prøvd å forklare hva som hadde skjedd, men ingenting funket. Jeg bare gråt. Det eneste ordet jeg hadde fått frem var pappa.

Isac's pov:

Det eneste hun klarte å si var pappa. DN gråt veldig... Jeg hatet å se henne slik.. Kunne hun ikke bare stoppe å gråte og ta de dumme leppene sine på mine? Jeg skulle ønske jeg kunne kalle DN min, men hvis jeg gjorde det kunne jeg risikere og miste Lasse og Danu... Og hvis jeg gjorde det, hva skjedde da? De er mine beste venner og jeg kan ikke forestille meg ett liv uten de to guttene, men jeg vil så gjerne ha DN også.. Dette er så vanskelig... Skulle ønske DN kunne forstå hvor mye jeg likte henne. Jeg trakk meg ut fra klemmen og dro henne med inn. Jeg dro henne med opp på rommet. Når vi kom opp på rommet lukket jeg døra og låste igjen. Så gikk jeg bort til vinduet og lukket igjen gardinene. DN så spørrende bort på meg. "Så ingen skal se oss". Jeg gikk mot henne og uten å gi noen tegn plantet jeg leppene mine på hennes. Det tok ikke lang tid før hun kysset tilbake. Jeg prøvde å få tungen inn, men hun trakk deg. Jeg så ned i bakken. "Unnskyld DN". Akkurat nå var jeg sikkert rød som en tomat. Herregud, jeg var så flau! Hvordan kunne jeg finne på å prøve og få tungen min inn? DN kom mot meg. Hun tok hendene sine rund nakken min og hvisket inn i øret mitt. "Det går bra Isac. Ikke tenkt på det". Jeg så opp på henne med ett lite smil. Hun smilte stort og kom nærmere. Jeg skjønte med en gang at hun skulle kysse meg, så jeg lente meg mot henne. På noen få sekunder var leppene hennes på mine. Denne gangen skulle jeg ikke prøve å få tungen inn. Midt i kysset prøvde DN og ta tungen inn. Jeg slapp henne inn og vi begynte å sloss. Etter noen sekunder trakk hun seg. Hun pustet langsomt inn. Hun så bort på meg og smilte, nydelig. Hun snudde hodet igjen fort og rødmet.

I: DN, du rødmer

DN: Isac, er dette egt noe lurt?

I: hva mener du?

DN: at jeg blir med deg? At jeg er hos deg? Lasse og Daniel kommer til å få vite det snart..

I: ikke tenk sånn da

DN: jeg mener det... Isac, jeg tror jeg blir hjemme

I: hva?! Nei! Hvorfor?

DN: dette er ingen god ide... Og dessuten, pappa er hjemme.. Jeg vil bli kjent med han

I: kan du ikke gjøre det når du kommer hjem?

DN så bare surt bort på meg. Jeg angret litt på det jeg sa. Jeg skjønner at hun vil bli kjent med pappaen sin, og hun hadde faktisk ett poeng, Lasse og Danu ville få en mistanke. Uten å si noe mer tok hun baggen sin og gikk ned trappen.

Fredi's pov:

Jeg satt i stuen. Jeg hørte noen skritt i trappen. Først kom DN med en bagg over skuldrene og etter kommer Isac. DN går rett ut i gangen og tar på seg sko. DN og Isac snakket litt sammen, men hørte ikke så mye av det de sa. Etter 10min hørte jeg at døra ble lokket og Isac kommer inn i stua. Han satte seg ved siden av meg og så litt trist ut.

I: pappa?

F: ja?

I: kan jeg spørre deg om noe?

F: ja, selvsagt

I: dette er litt kleint å snakke om.. Men, jeg er skikkelig forelsket i DN, og som du sikkert vet så hater Lasse og Daniel dn... Og jeg er redd for at hvis jeg blir sammen med DN kommer Lasse og Daniel til å bli sure, jeg vil jo ikke miste de heller.. Hva skal jeg gjøre?

F: Isac... Jeg har ikke noe annet enn å si at du må følge hjertet ditt!

I: men hva tror du skjer hvis jeg velger DN og ikke Lasse og Danu?

F: jeg vet ikke Isac... Det er aldri godt å vite

I: synes du jeg burde ta sjansen på å fortelle Lasse og Daniel at jeg liker henne?

F: ja, det burde du. Dere har kranglet før men blitt venner igjen.

L: Hvis Lasse og Daniel virkelig er dine ekte venner blir de ikke sure på deg nå Isac.

I: mamma? Hvor lenge har du stått der?

L: lenge nok til å høre hva problemet er

Isac smilte stort og løp opp trappen.

Isac's pov:

Jeg løp opp trappen og sendte en melding til Lasse og Daniel på Facebook i en gruppe vi hadde. "Jeg må fortelle dere noe i morgen. Prøv å ikke bli sure da"

-----

Sorry kort del... Håper dere likte den! Hvordan tror dere Lasse og Danu reagerer?