Secret feelings

Kapittel 21

Dn's pov:

Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Det hadde ikke gått 1 uke enda. Mamma og pappa skilte seg for en grunn og nå er de sammen igjen og de skal gifte seg. Jeg gråt, ikke fordi jeg var lei meg, jeg gråt fordi jeg var sur. Jeg følte jeg kom til å få ett anfall igjen. Når som helst. Jeg tok opp mobilen og sendte en melding til Isac.

DN: er du fortsatt hjemme? :/

Isac: ja, hvordan det? (: Har det skjedd noe?

DN: kan jeg komme bort? :(

Isac: ja, kom så fort du kan <3

Det gikk kanskje 5sekunder før jeg var ute av døra. Jeg løp på veien mot Isac. Mamma og pappa hadde sikkert lagt igjen en lapp igjen om at de var ute ett sted. Jeg gadd en gang ikke å lete etter det.

Isac's pov:

Jeg var litt urolig for hva som hadde skjedd med DN. Tenk om det hadde skjedd noe alvorlig? Tenk om hun skulle flytte til LA med faren? Nei, Isac! Ikke tenk sånn! DN skal ikke flytte! DN skal bo i det huset hun bor i nå, sammen med moren sin og faren skal flytte tilbake til LA. 5min hadde gått og jeg var ganske urolig for DN. Hun hadde aldri brukt så lang tid hit før. Jeg bestemte meg for å gå ut for å lete etter henne. Jeg tok på meg sko og akkurat i det jeg skulle ta på meg jakke ringte det på døren. Jeg sparket av meg skoene og slengte jakken på en stol og løp bort til døren. DN sto utenfor med røde og hovne øyne. Jeg tok tak i armen hennes og gikk inn med henne. Hun hadde tenkt til å si noe, men jeg trakk henne inn i en klem. Hun gråt og gråt og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg strøk henne forsiktig på ryggen. Jeg ville bare at hun skulle være glad, jeg ville at hun skulle ha det bra, jeg ville ikke at hun skulle ha det vondt, jeg hatet å se henne sånn, det gjorde vondt inni meg. Jeg trakk meg ut fra klemmen og tok tak i armen hennes. Jeg gikk opp trappen og DN kom like bak meg. Vi gikk inn på rommet og satte oss i sengen.

Dn's pov:

Vi satte oss ned i sengen til Isac. Han så spørrende bort på meg mens jeg tørket bort en tåre.

Isac: hva er det som skjer? Hvorfor er du så lei deg?

Dn: jeg så pappa fri til mamma. Jeg løp opp på rommet og gråt litt og når jeg gikk ned i stua igjen var de borte.

Isac så ganske overasker ut, men jeg skjønner han godt. Det er jo bare noen dager siden de møttes igjen, og nå skal de gifte seg?! Jeg skjønner det ikke helt selv heller. Det må jo være en grunn til at mamma gikk fra han, eller var det han som gikk fra mamma? Men uansett, jeg vil ikke at mamma skal gifte seg med pappa! Og jeg vil ikke kalle han pappa heller! Han var der aldri for meg i barndommen, så hvorfor skal jeg tilgi han nå? Skal jeg tilgi han for at han forlot meg og mamma når jeg var 2år, skal jeg tilgi han for å aldri gi noen beskjed på at han levde, skal jeg tilgi han for at han aldri kom på besøk? Nei, jeg skal ikke tilgi han. Mamma kan bare gifte seg med den duden, men jeg skal ikke være positiv for det!

Jeg har sittet og tenkt litt på det. Jeg ser bort på Isac som har lagt seg ned i senga og holder på og sovne. Jeg kryper bort til han og legger meg ned siden av han. Han legger armen sin rundt meg og jeg føler meg trygg.

-neste dag-

Jeg våkner opp rundt 10. Isac ligger fortsatt med armene rundt meg. Jeg snur meg mot han så jeg ser på han. Jeg graver hodet mitt inn i brystet hans. Jeg kan høre hjertet hans dunke. Isac tok ett hardere grep rundt meg. Jeg så opp på han. Jeg så rett inn i de fine øynene hans. De var så fine! Jeg elsket de. Jeg smilte stort før jeg gravde hodet mitt ned i brystet hans igjen.

I: går det bra med deg?

DN: vet ikke helt, frister ikke helt å dra hjem

I: du kan bli her i dag hvis du vil.

Jeg tok hodet ut av brystet til Isac og så opp på han. Han drev på mobilen sin. Jeg hørte han trykket mye på den, som om han skrev en melding. Jeg trakk meg fra han og fant fram mobilen min. Ikke en eneste melding fra mamma. Jeg gikk inn på twitter å så at Isac hadde svart noen fans. Han skrev ting som "❤️Michelle❤️" og "i miss you to❤️" jeg fortsatte å lese noen av tweetene hans. Han hadde skrevet en tweet for 5min siden. "Could woke up to this every day! Lovely!😍" noe så søtt. Folk spurte hva han mente, men han svarte bare "😉👍❤️" jeg begynte å le litt, Isac var litt rar.

I: hva ler du av?

DN: deg selvsagt

Isac sukket høyt og begynte å kile meg. Jeg lo høyt og før jeg visste ordet av det var Isac sine lepper plantet på mine.

--

Unnskyld for litt oppdateringer. Har hatt mange prøver osv... Sorry!